Snart starter fase to i våpenhvilen mellom Israel og Hamas. En teknokratisk komité skal komme på plass for å styre Gazastripen, det blir forhandlinger om nedrustning og det internasjonale fokuset vil rette seg mot gjenoppbygging.
Likevel er det et åpent sår som skjærer gjennom alle komiteer og tidsplaner: Skjebnen til en ung mann hvis fravær står i sentrum for Israels samvittighet.
Det skriver avisen Jerusalem Post på lederplass. Det dreier seg om den drepte politimannen Ran Gvili, det siste gisselet i Gaza. En sønn, et menneske med en familie som venter på ham. Hans tilbakekomst, selv om det er for å begraves, er fortsatt et åpent sår for en nasjon som har lovet at de ikke skal etterlate noen.
Fase 2 av Gaza-planen beskrives på diplomatisk språk som en overgang fra kamphandlinger til styresett. USAs spesialutsending Steve Witkoff har omtalt denne fasen som en «overgang fra våpenhvile til demilitarisering».
Ordene betyr noe, for de signaliserer intensjon. De avslører også en hard sannhet: En plan som hevder å bla om til en ny side, kan likevel ikke lukke det mest grunnleggende kapittelet: Å få det siste gisselet hjem, skriver avisen.
I den første fasen av USAs president Donald Trumps fredsplan for Gazastripen skulle alle gislene – både levende og døde – returneres til Israel. Selv om det fortsatt er ett gissel igjen, som gjør at vilkårene i fase én ikke er oppfylt, er man nå i ferd med å gå videre til fase to.
Men israelerne kan ikke gå videre etter 7. oktober-massakren før også det siste gisselet har kommet hjem.
Gvilis familie har sagt det rett ut og det fortjener å bli behandlet som en veiledning for hele nasjonen, ikke bare en personlig sorg. «Så lenge det finnes ett gissel igjen, kan vi ikke gå videre til neste fase av avtalen». Den setningen bærer mer moralsk vekt enn et titalls orienteringer, skriver Jerusalem Post.
Historien om Gvili er på mange måter en historie om den israelske kraften. Han var sykemeldt hjemme etter en ulykke og ventet på behandling da 7. oktober-massakren brøt ut. Til tross for at han var skadet tok han på seg uniformen og løp mot terroristene for å beskytte menneskene i en kibbutz han ikke tilhørte.
Han handlet ut fra en følelse av ansvar og ut av en refleks som mange israelere kjenner til: Man handler når andre er i fare. Hans siste handling var å forsvare andre menneskers liv, skriver Jerusalem Post, som mener Israel må overholde sine forpliktelser om å få han hjem.
Avisen mener det er en del av samfunnskontrakten mellom borgerne og staten. Når israelerne sender sine sønner og døtre for å forsvare landet, må de vite at staten vil gjøre alt den kan for å få dem hjem igjen. Om ikke i live, så i alle fall hjem til en verdig begravelse. «Det måles i løftet til familiene om at deres kjære ikke skal forsvinne inn i en permanent usikkerhet», skriver avisen.
Mens diplomater fokuserer på avvæpning, styresett og gjenoppbygging, så ser vanlige borgere bildet av Gvili. De forestiller seg den tomme stolen på sabbaten. De hører stillheten der en stemme burde vært. For et land som verdsetter ansvar og moralsk disiplin, anses det å etterlate en av sine egne – selv om de er døde – som et nasjonalt nederlag.
Israel bør engasjerer seg i diskusjonene rundt fase to av fredsplanen, skriver Jerusalem Post, men påpeker at det må nevnes i hver eneste forhandling: Bring ham hjem.
For at sårene skal leges må Gvili returneres. Hans hjemkomst kan bli en ny nasjonal forpliktelse til landets dypeste verdier. Det kan gi en sørgende familie verdigheten av en begravelse og et hardt rammet samfunn et øyeblikk av moralsk samhørighet.
«Fase to vil bli målt i signerte avtaler og mekaniser som bygges. Men den vil også bli bedømt ut fra om Israel virkelig beviser – gjennom handling – at ingen soldater eller borgere behandles som om de kan forhandles bort eller ofres, og at ingen blir etterlatt – selv ikke de døde», skriver avisen avslutningsvis.
