Årets vinner av Nobels fredspris, Narges Mohammadi, kunne ikke motta prisen da den ble delt ut søndag 10. desember. Hun sitter fanget i det beryktede Evin-fengselet i Teheran. Mohammadis mann, Taghi Rahmani og tvillingbarna Ali og Kiana Rahmani var i Oslo for å motta prisen.
Her er noen utdrag av Mohammadis Nobelforedrag, som ble smuglet ut av fengselet av medhjelpere:
Jeg er en av millioner stolte og kjempende iranske kvinner som har reist seg mot vold, undertrykkelse, diskriminering og tyranni. Jeg minnes navnløse og modige kvinner som har levd et liv i motstand på utallige områder med ubarmhjertig undertrykkelse.
Jeg skriver dette budskapet bak fengselets høye og kalde murer. Jeg er en kvinne fra Midtøsten. En region som til tross for en rik sivilisasjon, nå er fanget i krig, terrorismens flammer og ekstremisme. Jeg er en iransk kvinne. Iran er en stolt og hederlig bidragsyter til sivilisasjonen, men for tiden under nådeløs undertrykkelse fra et despotisk, religiøst regime.
Jeg er en fengslet kvinne som har måttet tåle intense og utmattende lidelser gjennom mangel på frihet, likhet og demokrati, og som har innsett nødvendigheten av at disse verdiene eksisterer og fått troen på dem.
(…)
Det iranske folk har kjempet for realisering av demokrati, frihet og likhet. De har konsekvent lagt vekt på ikke-voldelige protester og sivil motstand i sin higen etter disse kravene, og har grepet enhver mulighet til å bygge et samfunn fylt med fred, velstand og utvikling. Men verden er vitne til et ubønnhørlig og hensynsløst regime som bekjemper folkets krav om frihet og likhet, ved bruk av undertrykkelse, massakrer, henrettelser og fengsling. Demokrati har på grunn av sin iboende evne til frihet og likhet, vært et grunnleggende krav i det iranske samfunnet, og nesten enstemmig roper sivilsamfunnet etter fundamentale endringer og en overgang til demokrati som en komponent i det fremtidige politiske systemet i Iran.
Den islamske republikken Iran: Et autoritært og kvinnefiendtlig teokrati
På den politiske arenaen blokkerer Den islamske republikken Iran enhver politisk bevegelse i samfunnet, den begrenser politiske muligheter og undertrykker både kollektive og individuelle handlinger. Den islamske republikkens regjering fremmedgjør seg selv grunnleggende fra å være lydhør overfor folket.
Valg og stemmegiving har på grunn av sin kompromissløse tilnærming, rigide struktur, udemokratiske lover, samt ugjennomsiktige og falske mekanismer og prosedyrer, ingen betydning for flertallet av den iranske befolkningen. Den islamske republikken har multiplisert muligheten for politisk deltakelse med null, den undertrykker uavhengige sivile organisasjoner kraftig og forsøker ikke å etterlate noe mulighetsrom utenfor statlig innblanding og overvåking. Myndighetene diskriminerer systematisk på grunn av religion, kjønn og etnisitet, for å undergrave «de andre».
På den juridiske arenaen må jeg rett ut si at Den islamske republikken Irans rettsvesen er en manifestasjon av urettferdighet og tyranni, med brudd på menneskerettigheter. Domstolenes uavhengighet er umulig, fordi lederen av denne statsmakten er direkte utpekt av Den øverste lederen, og revolusjonens domstoler kontrolleres av sikkerhetstjenester og militære institusjoner. Det som ikke kan oppnås i dette rettssystemet er «rettferdighet».
Dessuten har regimet på den kulturelle arenaen forsøkt å holde det ideologiske maskineriet og propagandaorganisasjonene i gang til en høy pris, for å vedlikeholde ideologisk aksept,spre ut propaganda i samfunnet og gjennom sensur, total avskaffelse av en fri presse, kontroll og undertrykkelse styre den virkelige kulturen i samfunnet. Til tross for alt dette har myndighetenes ideologiske maskineri mistet sin funksjon, og den dominerende offentlige mening i samfunnet utfordrer regimets legitimitet.
På den økonomiske arenaen støtter systemet renteøkonomi (rentier), nepotisme og plyndring ved å overføre monopoler og spesielle privilegier til grupper som er lojale mot dem. Dette har gjort den økonomiske sfæren til et sted for plyndring og undertrykkelse. Systematisk korrupsjon, ineffektivitet, vanstyre, underslag og plyndring av offentlige eiendeler har ført samfunnet ut i fattigdom, dype ulikheter, arbeidsledighet og annen uorden. De alvorlige konsekvensene av denne politikken utsetter folks liv, deres verdighet og status for kollaps og ødeleggelse. Regjeringens svar på demonstranter har alltid vært anmeldelse, arrestasjon, fengsling og skudd. Hendelsene november 2019 er et bevis på dette.
(…)
Men sannheten er at regjeringene og internasjonale organisasjoner ikke har utvist nødvendig og fortjent alvorlig oppmerksomhet, praktisk samhold eller en fremtidsrettet tilnærming til å støtte det iranske folkets seier. Politikken og strategiene til vestlige regjeringer har vært grunnere enn det som trengs for å gi styrke til det iranske folks vilje til å nå sine mål, gjøre demokratiet mer oppnåelig i denne delen av verden og sikre fred.
Menneskerettigheter skjer ikke i et vakuum, mens menneskerettighetene i Iran er under mangesidig press fra mektige undertrykkende krefter. Vestlige regjeringer bør ikke forsinke demokrati og menneskerettigheter gjennom å vedta strategier som fokuserer på videreføring av Den islamske republikken Irans styresett. Det forventes at det globale sivile samfunnet uten ytterligere forsinkelse vil gi sterkere støtte til det iranske folks innsats for demokratisk overgang og ikke-voldelig kamp for å oppnå fred, demokrati og menneskerettigheter.
–
Mohammadis flengende kritikk av Iran, kunne også vært rettet mot palestinske selvstyremyndigheter, og i enda sterkere grad Hamas. Iran er en stor sponsor av Hamas-regimet. Hvorfor er det så få i Norge som forstår dette?
