I Times of Israel skriver den israelske artisten Idan Raichel om en forretningstur han hadde til USA, nærmere bestemt California. Da han en dag satt og slappet av i hagen utenfor motellet, støtte han på to egyptiske offiserer på henholdsvis 25 og 28 år.
– Jeg fortalte at jeg var fra Israel og de rygget litt og holdt avstand. Rundt fem eller åtte offiserer til kom bort og vi begynte å snakke om Israel, som de aldri hadde besøkt. Ut i fra deres standpunkter å regne kommer de nok heller aldri til å besøke oss, skriver Raichel.
Men offiserne var nysgjerrige, forteller han. Hvordan var livet i Tel Aviv? Og Raichel skriver at han følte han snakket med «kremen av det egyptiske samfunnet», en gruppe menn «med en dyp følelse av ære». Mennene var også dypt imponert over den militære kapasiteten til Israel og svært nasjonalistiske og stolte over sitt hjemland.
– Vi jubler ikke over dødsfall
Samtalen ble til flere samtaler over flere kvelder. Den siste dagen følte en av offiserene for å forklare sin posisjon for ham i spørsmål som har med sivile ofre å gjøre. Israel har vært i mange kriger med Egypt. Tydelig redd for at alle egyptiske muslimer skulle oppfattes som «terrorister», eller i det minste som terrorsympatisører, sa han:
– Idan, det er veldig viktig for meg at du vet at våre foreldre kjempet i krigen som dere kaller Yom Kippur-krigen. De var gode soldater. Det er viktig for meg at du vet at før vi er soldater – og før vi er egyptere – så er vi muslimer. Vi tolker islam svært annerledes enn det vestlige land oppfatter det som, inkludert i [andre av] deres naboland.
– Det er viktig for meg at du vet at våre foreldre – og vi også – alltid jublet når vi ødelegger deres våpen. Vi var jublet alltid når deres jagerfly ble skutt ned, eller når et av deres sjøfartøy ble rammet. Men aldri, aldri jublet vi over tapet av menneskeliv inni stridsvognene. Vi jublet aldri over drapet på morens sønn som styrte det flyet og vi jublet aldri når en bror døde i det han seilet et krigsskip.
– Må fryse dem ut
Raichel skriver:
– Jeg hørte på disse egyptiske offiseerne og tenkte for meg selv: «Juble ikke når fienden deres faller». Det er de samme verdiene for oss og for de beste hos dem. Jeg skriver dette fordi jeg ble helt opprørt, da jeg hørte om en kvinne fra langt ute på israelsk venstreside som jublet da ett av våre helikoptre krasjet under en øvelse og to flotte gutter døde. Denne kvinnen er en skamplett på landet vårt – som alle andre som henne er de det laveste i vårt samfunn. Det finnes intet jødisk i dem, ingenting israelsk og det burde være best for oss å fryse dem ut av samfunnet vårt, mener artisten.
Idan Raichel valgte også i artikkelen å dedikere sine siste releasekonserter i Israel for det ferske albumet «Quarter to Six» til disse to pilotene, som døde under en militærøvelse for en måned siden.
