Den katolske kirken holdt de kristne i uvitenhet. I et stort område var det kanskje bare biskopen som hadde en Bibel. Folk flest skulle godta kirkens autoritet uten å tenke selv. Det var farlig å vite for mye.
Samtidig med dette gikk alle jødiske gutter på skole. De lærte å lese og skrive. Men ikke bare det: Det var også høyere lærehus, og ellers studerte jødiske menn Bibelen hver dag og særlig på sabbaten. I mange jødiske hjem kunne det være 3-400 bøker. Kulturkollisjonen mellom de uvitende kristne bøndene og de høyt utdannede jødene ble stor. Men enda verre var det nok at kirken var redd for den selvstendige tenkningen jødene representerte. Derfor var det om å gjøre å diskriminere og forfølge jødene så sterkt at de ikke skulle framstå som vellykkede, slik at folk kunne bli fristet til å høre på jødenes tanker.
I de jødiske menighetene var det ikke bare skoler. De hadde også sine egne domstoler. De hadde sine egne sykehus, med det fremste av tidens medisin. De hadde sitt eget sosiale sikkerhetsnett. Blant de aktede menn i jødiske menigheter var også soferen, mannen som levde av å skrive av bøker og skrifter. Da boktrykkerkunsten senere ble oppfunnet, var det jødene som tok den i bruk i første omgang. De første årene var 90 % av boktrykkerne jøder.
Jødenes påvirkning på nord-europeisk kultur begynte med Karl den store, som var den mektigste herskeren i Europa rundt år 800. I Italia lærte han de jødiske menighetene å kjenne. Han ble imponert over den høye graden av sivilisasjon de holdt. Han inviterte jødene til å slå seg ned i Tyskland, langs Rhinen. Det gjorde noen av dem. Det ble begynnelsen til bysamfunn og moderne sivilisasjon i dette området. Men da de kristne hadde lært av jødene, begynte de å betrakte jødene først som konkurrenter, siden som fiender. Dette er noe som har gjentatt seg gang etter gang.
På 600-tallet ble Spania erobret av arabere. De spanske jødene var holdt som slaver hos de kristne. Mottoet var å plage jødene, men ikke drepe dem. Jødene opplevde araberne som befriere. I Spania fikk jødene en meningsfull rolle. Erobrerne var i mindretall, og de trengte jødene som en slags mellommenn. Jødene ble brobyggere mellom den islamske og den kristne verden. I Spania ble det en gullalder hvor jøder og muslimer samarbeidet og bygget et åndsliv som Vesten fremdeles bygger på.
Fra 900-tallet opprettet de fransk-tyske jødene kontakt med jødene i Spania. Det brakte deres viten og lærdom et langt sprang framover. Jødene hadde jo sitt hebraiske fellesspråk, det betyr at de kunne snakke sammen på tross av alle språkhindringer som ellers fantes.
Som handelsfolk brakte jødene nye varer til Nord-Europa. De lærte også mye spennende om oldtiden. Det var jødene som oversatte den gamle greske litteraturen til moderne språk, og derved spredte kjennskapet til gresk oldtid. Dette skulle i neste omgang spille en viktig rolle for den nyskapende tiden vi kaller renessansen, på grensen mellom middelalderen og den nye tid.
Og hele denne tida hadde jødene en stor litteratur på hebraisk, med Jerusalem som det åndelige sentrum. Jødene var hele tida meget bevisst på at de var et folk i utlendighet. Men jødenes senere historie i Europa lå utenfor rammen av Kahans foredrag.
