I en artikkel publisert av Begin-Sadat Center for Strategic Studies 23. juli forsvarer professor Hillel Frisch den amerikanske administrasjonens planer om en storstilt hjelpepakke for palestinsk økonomi. Siden det ikke er noe fred i vente i nærmeste framtid, er den ekstra nødvendig, argumenterer han.
Hamas avviser virkelig fred med Israel av ideologiske grunner. Drømmen om et Palestina «fra elven til havet» lever, og skulle den islamistiske gruppen begynne å gjøre kompromisser vil de miste sin militære støtte fra Iran og økonomiske støtte fra Tyrkia og Qatar.
Palestinske selvstyremyndigheter (PA), ledet av Mahmoud Abbas og Fatah, er kanskje enda mindre interessert i en fredsavtale. Det vil bety slutten på israelske sikkerhetsoperasjoner i palestinske byer. Disse operasjonene beskytter PA fra fiender som Hamas og Islamsk Jihad. «Dersom IDF blir tvunget til å trekke seg tilbake for fredens skyld, vil PA og dens politiske elite bli truet med marerittaktige scenarier,» skriver Frisch. Dersom Israels sikkerhetskontroll blir borte, kan palestinerne på Vestbredden risikere en borgerkrig mellom de ulike klanene i området. I verste fall kan Hamas og Islamsk Jihad ta helt over.
Heller ikke israelske velgere tror på fred i nærmeste framtid. De lærte en lekse av Oslo-prosessen. Selv om det ble kalt en fredsprosess, førte det bare til mer vold og terror. Dersom Hamas tar kontroll på Vestbredden kan det bety granatangrep på viktige israelske transportårer og den internasjonale lufthavnen.
– Det er dette fraværet av noen reelle utsikter til fred som gjør Trumps økonomiske plan så nødvendig, fortsetter Frisch. Han viser til en 30 år gammel artikkel av to statsvitere fra Columbia University. Alfred Stepan og Cindy Skach fant at samfunn med brutto nasjonalprodukt per innbygger på 8000 dollar (i dag 16.000 dollar) ikke er involvert i voldelige politiske handlinger, enten fordi de har for mye å tape eller fordi de er blitt for vant til kjøpesenter med aircondition, eller begge.
Frisch går tilbake til høsten 2000 for å understreke et poeng. På starten av den andre intifadaen var arabiske statsborgere i Israel involvert i opprøret omkring ti dager, mens terrorbølgen fra Vestbredden og Gaza varte minst tre år og mer. «Enten følte de israelske araberne at de hadde for mye å tape, eller så bruker de, som arabiske partiaktivister ofte klager på, mer tid på kjøpesenteret enn i demonstrasjoner. Israelske arabere har ikke vært involvert i omfattende vold siden den gang.»
Frish konkluderer: «Å legge til rette for økonomisk velvære løser ikke dype politiske konflikter, men det får fram at meningsforskjeller kan bli uttrykt på mindre voldelig måter. Trumps plan kan redde både israelsk-jødiske og arabiske liv, så sant den ikke blir etterfulgt av en fredsprosess som bygger på falske forhåpninger.»
