Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide konkurrerte fredag 13. juni om hvem som først kunne fordømme Israel for angrepet på Iran. Nå sier statssekretær Andreas Kravik (Ap) i utenriksdepartementet til NRK at Israels angrep «er i strid med folkeretten».
– Det er farlig med tanke på regional stabilitet og også global sikkerhet, sier han.
Kravik tar feil. Israels angrep mot Iran er ikke i strid med folkeretten. Det er ikke noe galt med Israels angrep, verken juridisk, moralsk eller strategisk.
Det iranske regimet har helt siden 1979 gjort det som et politisk mål å utslette den jødiske staten Israel, det de kaller den «den lille Satan». Dette har ikke bare vært retorikk fra ulike iranske toppledere gjennom mange år, regimet har også forberedt våpenteknologi (atomprogram og ballistiske raketter etc.) og bygd allianser (Hizbollah, Hamas, Houthiene) for å nå målet.
Fra 7. oktober 2023 startet en rekke av Irans allierte en mer omfattende krigføring mot Israel enn noen gang tidligere. Israel er forpliktet etter folkeretten til å beskytte sin befolkning mot trusselen som angrep fra syv fronter skaper. Selv uten den umiddelbare faren for at Iran avslutter utviklingen av atomvåpen, ville Israel hatt rett etter folkeretten til å forsvare seg mot Iran.
Men nå var det en umiddelbar fare for at Iran kunne bruke høyanriket uran til å sette sammen de første atomstridshoder. Det var også en fare for at Iran kunne gi radioaktivt materiale til sine allierte til bruk som skitne bomber mot Israel. Iran avviste å oppgi anrikning av uran i forhandlinger med amerikanerne, og gikk over Trump-administrasjonens frist for forhandlingene.
Israels angrep kommer heller ikke ut av det blå. I flere tiår har landet advart, og gitt tid til forhandlingsløsninger. Men det viste seg at Obamas atomavtale ga Iran diplomatisk beskyttelse til å fortsette sitt atomprogram og utvikling av ballistiske raketter, og heller ikke avtalen med Nord-Korea fra 1994 hindret at landet utviklet atomvåpen.
Atomavtalen med Iran fra 2015 frigjorde store økonomiske ressurser for Iran som de har brukt til å bygge opp sine allierte terrorgrupper i Hizbollah, Hamas, houthiene, Syria og Irak det siste tiåret. Avtalen den gang ble lovprist av norske ledere, men effekten har vist seg å bli mindre stabilitet og mindre global sikkerhet.
Av Israels rett til selvforsvar etter FN-pakten, følger det at Israel har rett til å nøytralisere trusselen. Mener Kravik at Irans trussel mot Israel er hypotetisk? Nei, den er pågående, erklært og tydelig. 13. juni stod Israel overfor en umiddelbar eksistensiell som ikke ga mulighet til å utsette et forhåndsangrep.
Det er ikke Israels angrep mot Irans regime og deres militære kapasitet som skaper fare for den regionale stabiliteten. Det er Irans regime som utgjør en stor trussel mot fred, sikkerhet og utvikling, ikke bare for Israel, men for det iranske folket, Midtøsten og verden. Dette er demonstrert gang etter gang de siste 46 årene. I land hvor Iran har vært militært involvert – som Irak, Libanon, Syria og Jemen – har det vært langvarige konflikter som har kostet minst to millioner mennesker livet.
Når du står overfor en fiende som sier at den vil utslette deg, er det ikke en provokasjon å vise styrke. Det er tvingende nødvendig for å overleve. Å demonstrere denne styrken, med ansvarlighet og tilbakeholdenhet, er ikke bare en juridisk rett, det er en moralsk forpliktelse til en stats innbyggere og deres allierte, skriver John Spencer, Mark Goldfeder og Arsen Ostrovsky.
Dersom den norske regjering hadde ønsket det beste for iranere, israelere, palestinere og europeere, hadde de tatt til orde for å fjerne det ekstreme regimet i Teheran. I stedet er de opptatt av å fordømme Israel og takke (!) Iran «for deres bidrag til å skape fred». I Midtøsten, derimot, er det mange som nå puster lettet ut over at ayatollah-regimet blir fratatt sine mest ødeleggende våpensystemer.
–
Les mer i artikkelen Hvorfor norske ledere ikke forstår Iran, Hizbollah og Hamas – Al-Muqawama-konseptet
