De siste århundrene har norske og europeiske styringseliter blitt trent til å skille religiøse motiver fra politiske, diplomatiske og militære. Derfor har de ikke noen verktøy til å forstå lederskapet i Iran, Hizbollah og Hamas, påpeker den pensjonerte israelske generalmajoren og akademikeren Gershon Hacohen. Ayatollahene i Teheran og deres allierte blir drevet av en religiøs overbevisning og lar sitt daglige virke bli styrt av religion.
Den islamske republikken Iran pakker stadig sin aggresjon mot Israel inn i en religiøs språkdrakt. Målet er å fjerne «den lille Satan» fullstendig i løpet av maksimalt noen tiår. Hamas er en del av Det muslimske brorskapet, som på mange måter er det sunnimuslimske speilbildet av shia-fundamentalistene i Iran. Hamas kalte 7. oktober-massakren for Tufan Al-Aqsa, for å signalisere at en flodbølge (tufan) kommer som vil gjøre slutt på Israel.
De islamistiske fiendene av Israel kaller kampen mot den jødiske staten Al-Muqawama. Dette blir ofte oversatt som motstandskamp, men dette utelater noen viktige dimensjoner, påpeker Hacohen.
Hva ligger i motstandskamp?
I den vestlige kulturen blir krig sett på som en unntakstilstand, et avvik fra den stabile, fredelige ordningen. Krig blir utkjempet med mål om å gjenopprette orden.
Al-Muqawama-konseptet, på den andre siden, ser på krig som en måte å opprettholde et konstant moment av konflikt og kamp, med mål om å vinne global islamsk seier. Forhandlinger dreier seg ikke om å få slutt på krigen, men om å skape en pause fram til krigen kan fortsette under mer gunstige betingelser. Lokalt i krigen mot Israel dreier det seg om å fjerne all jødisk suverenitet, fjerne en jødisk tilstedeværelse og «frigjøre» Jerusalem.
Hacohen peker på to ideologiske dimensjoner ved Al-Muqawama som har klare religiøse røtter i islam.
1. Den troende har ansvar for å ta initiativ på jorden for å vekke guddommelig respons i himmelen. Om den troende står overfor en tsunami, og det er klart at han ikke kan forsvare seg ved hjelp av en bøtte, har han likevel ansvar for å bruke bøtta i tro på at hans handlinger vil bidra til frelse.
Denne tankegangen lå bak da Hamas-leder Yahya Sinwar ga ordre til å starte krigen 7. oktober. Ved at Hamas tok ansvar og handlet, håpet Sinwar at det ville sette i gang bevegelser som fremmer hans tolkning av Allahs vilje – at Israel blir utslettet. Dersom krigen ender med at Israel blir presset av USA (og Norge) til tilbaketrekninger på Vestbredden og etablering av en palestinsk stat, vil Sinwar stå igjen som seierherre. «På tross av den massive ødeleggelsen som han brakte ned over Gaza, vil han få en historisk status ikke mindre enn Saladin,» skriver Hacohen.
2. Den troende må innse at seieren verken kommer raskt eller er garantert. Denne utholdenheten blir betegnet som «Sabr» i islam. Drømmen om seier må bli opprettholdt uten kompromiss selv når det har en veldig høy pris.
Israelske ledere må ta hensyn til begge disse konseptene i sin forsvarskrig mot islamistene, argumenterer Hacohen. Seier handler ikke bare om hva man oppnår på slagmarken, men også på trendene i kampen som utvikler seg i dagene etter krigen. Hamas-ideologien vil sannsynligvis overleve, men Israels evne til å tvinge jihadistene til å innse sin svakhet øker sjansene for en pause i krigshandlingene.
Denne innsikten må bli integrert i den grunnleggende israelske sikkerhetsforståelsen, skriver Hacohen. Israel må være klar over den evige islamistiske kampen imot landet. Israel må ikke bare nedkjempe terrorstyrkene til Iran som står langs landets grenser, men seieren må være så klar at den svekker troen på at Israels ødeleggelse står for døren. For Israel må det være et sentralt mål at islamistene som startet krigen og opprettholdt den vil bli skuffet. De må bli tvunget til å akseptere at tiden deres ikke er inne, og himmelens porter har ikke åpnet seg for dem.
