Den europeiske kringkastingsunion har slått fast at Israel skal få lov til å delta i Eurovision, til tross for protester fra flere land. Slovenia, Irland, Nederland og Spania sier de ikke vil delta i Eurovision på grunn av Israels deltakelse.
Her i Norge tar flere hundre norske musikere til orde for at ingen må finne på å stille opp i Eurovision. Ingen bør dele scene med en israelsk sanger, mener de.
Disse tror sikkert at de gjør noe modig og riktig, men for jødene er ikke disse tonene noe nytt, skriver Zviva Klein, redaktør i Jerusalem Post, i en artikkel.
«For alle med bare et grunnleggende minne om det tjuende århundres Europa, så føles dette skuespillet av europeiske kulturinstitusjoner, som forlater scenen når en jøde dukker opp, deprimerende kjent ut. Vi har hørt denne melodien før», skriver redaktøren.
I mars 1933 skulle en av sin generasjons største dirigenter, Bruno Walter, diregere en konsert i den tyske byen Leipzig. Etter trusler fra nazistene ble konserten kansellert. Noen dager senere ble en opptreden av Berlinerfilharmonien også avlyst etter press.
Walter, en jødisk maestro på høyden av sin karriere, fikk ikke lenger opptre på Tysklands mest prestisjefylte podier. I stedet for ble han erstattet av mer «akseptabelt ariske figurer», som Richard Strauss, skriver Klein.
Det tok ikke lang tid før regimet formaliserte det som mobben allerede hadde håndhevet. Reichsmusikkammeret, som skulle fremme musikken nazistene aksepterte, ble opprettet i 1933 under Joseph Goebbels og det definerte hvem som fikk lov til å jobbe som musiker i Tyskland. Medlemskap var obligatorisk.
Jødene ble derimot nektet medlemskap og ble automatisk utestengt fra yrket. Musikken til jødiske komponister ble fremstilt som «degenerert» og fjernet fra konsertsaler, operahus og radio. Jødene var ikke lenger ønsket på en scene.
Da jødene ble utvist fra tysk kulturliv, så tillot nazi-myndighetene en segregert løsning. Jüdischer Kulturbund, den jødiske kulturligaen, ble grunnlagt i 1933 som en separat, kun jødisk kulturinstitusjon. Hundrevis av jødiske kunstere og musikere som hadde blitt oppsagt fra tyske institusjoner ble lov til å opptre der, men bare foran et jødisk publikum og bare på jødiske steder.
Budskapet fra nazistene var klart: Jødisk kunst kunne få lov til å eksistere, men ikke som en del av den europeiske kulturens felles plass. Også i Mussolinis regime i Italia ble jødiske kunstere og musikere fjernet fra offentligheten.
Spol frem i tid, mindre enn et århundre: Nå sier europeiske land at de ikke vil høre på jødisk musikk, hvis den kommer sammen med et jødisk flagg.
Den eneste grunnen til at Israel får lov til å bli værende i Eurovision er at Den europeiske kringkastingsunion (EBU) holdt stand og nektet å utvise dem.
Så i stedet for å fjerne den jødiske staten, har flere kringkastere i stedet valgt å fjerne seg selv. De vil rett og slett ikke stå på samme scenen som den jødiske staten. De vil ikke vise dem frem til sine seere en gang, skriver Klein.
Enkelte av landene som har ønsket å utvise Israel har påpekt at EBU valgte å utestenge Russland. For det første ble Russland utestengt fordi kringkasteren brøt EBUs regler. Den israelske kringkasteren har ikke brutt EBUs regler.
For det andre er ikke situasjonene i det hele tatt sammenlignbare. Russland gikk til en aggressiv angrepskrig mot nabolandet Ukraina, med mål om å utslette landet. Israel på sin side ble utsatt for en brutal massakre 7. oktober 2023. Forsvarskrigen som fulgte var et resultat av Hamas sitt angrep på Israel.
«Men ingenting av denne kompleksiteten kommer frem i uttalelsene fra Dublin, Madrid og Ljubljana. De nevner ikke Hamas, det er ingen anerkjennelse av at Israel kjemper mot en fiende som åpent sier de skal utføre flere 7. oktober-massaskrer. Bare én side blir fordømt og kalt uegnet på scenen», skriver Klein.
Nok en gang reduseres jødenes sikkerhet, jødenes suverenitet og jødisk liv til en estetisk krenkelse. Den gamle logikken, i et nytt språk.
Det er viktig å være presis. Europa i 2025 er ikke Nazi-Tyskland i 1933. Det er ingen raselover og ingen statlige dekreter som utviser jøder fra orkestre. Men det vi har er den moralske logikken som gjorde disse lovene mulige. Nå er det pakket inn i et finere språk, som «verdier» og «solidaritet med barn», skriver Klein.
Når den nederlandske kringkasteren Avrotros sier at Israels handlinger «har krysset en grense» for nederlandske verdier, så krever de ikke at Eurovision setter en ensartet grense for alle kriger og konflikter. De argumenterer for at grensen går nøyaktig ved den jødiske staten.
Når irske RTE sier de ikke bare vil nekte å sende en irsk utøver, de vil ikke engang kringkaste konkurransen, så handler det ikke om å redde liv i Gaza. Det de sier at at selve tilstedeværelsen av en israelsk deltaker gjør hele showet moralsk forurenset.
Når RTV Slovenia sier at de ikke vil delta «på vegne av de 20.000 barna som er drept i Gaza», så er det ikke for å skape fred. Det de forteller at en 23 år gammel israelsk sanger ikke kan opptre på en europeisk scene fordi han eller hun har feil pass.
Bytt ut»Israel» med «jødisk» og plutselig ser mønsteret mindre ut som radikal progressivisme og mer som en veldig gammel refleks, skriver Klein.
På 1930-tallet insisterte kultiverte mennesker i Europa på at de ikke var imot jøder som sådan. Det de var imot var «degenerert musikk», «u-tyske påvirkninger» og «illojale elementer». Det var ikke alltid brunskjortene som smalt igjen dørene. Noen ganger ble det gjort med offisielle stempler og høflige brev fra kulturdepartementene.
I dag trenger ikke europeiske kringkastere et Reichsmusikkammer. De kan håndheve det samme instinktet gjennom programvedtak, slagord og boikotter, samtidig som de gratulerer seg selv med å være på riktig side av historien.
Redaktøren i Jerusalem Post mener debatten om Israels deltakelse i Eurovision handler om langt mer enn bare en sang. Han kaller det en test på om Europa har lært at jøder må være fullverdige deltakere i det kulturelle fellesskapet, eller om de igjen bare skal tolereres så lenge de oppfører seg i henhold til andres manuskripter.
«Hvis du vil kritisere Israels regjering, så har du full rett til å gjøre det. Israelere gjør det daglig, mer høylytt enn noen europeisk minister. Hvis du vil presse på for en annen militærstrategi, for en annen gisselavtale og en annen langsiktig politikk for Gaza, så er det en legitim debatt», skriver Klein og fortsetter:
«Men når du peker ut verdens eneste jødiske stat for kulturell utestengelse, når du heller går av scenen eller å risikere at dine seere stemmer på et jødisk flagg, så forsvarer du ikke menneskerettighetene. Du gjentar en veldig gammel europeiske vane, denne gangen til tonene av en fengende rytme».
Bruno Walter ville gjenkjent hva dette virkelig handlet om. Det samme ville musikerne i Jüdischer Kulturbund og andre jøder som fikk sine karrierer ødelagt på 1930-tallet, skriver Klein og avslutter:
«Europa trenger ikke å dra tilbake til den tiden. Det er ikke for sent for kringkasterne i Madrid, Dublin, Ljubljana og Hilversum å innse at det å boikotte jødisk deltakelse i en sangkonkurranse ikke handler om moralsk mot. Det er moralsk hukommelsestap».
