Det tidligere israelske gisselet Arbel Yehoud sier i et intervju med The Daily Mail at hun ble seksuelt misbrukt «nesten hver eneste dag» i fangenskap.
Hun ønsker ikke å gå i detaljer om hvordan overgrepene skjedde, men sier de var så alvorlige og ofte at det fikk henne til å ville avslutte sitt eget liv.
– Jeg forsøkte å ta livet mitt tre ganger. Jeg tenkte at dette ikke kunne fortsette. Det var øyeblikk da jeg trodde det var eneste utvei, forteller hun.
Men kjærligheten til kjæresten Ariel Cunio, som også var et gissel, holdt henne gående. Hun fikk også fornyet krefter da hun fikk se klipp fra en TV-sending fra Tel Aviv. Der så hun en stor folkemengde som kjempet for å få dem hjem igjen.
– Etter at jeg så det, prøvde jeg ikke lenger å ta livet mitt, sier hun.
Yehoud ble løslatt 30. januar 2025, etter 482 dager i fangenskap.
Videoen av Yehouds løslatelse i januar i fjor, omringet av terrorister:
Etter løslatelsen valgte hun å ikke fortelle om hva hun hadde blitt utsatt for i fangenskap. Hun ønsket å vente til kjæresten ble løslatt for å fortelle han det først. Han ble løslatt den 13. oktober i fjor, som et av de siste levende gislene.
Flere andre tidligere gisler har fortalt åpent om seksuelt misbruk i fangenskap. I begynnelsen av januar gikk også det tidligere gisselet Romi Gonen ut og fortalte om seksuelt misbruk og frykten for å bli brukt som en «sexslave».
At andre var åpne gjorde at Yehoud også ønsket å fortelle sin historie.
– Jeg beundrer gislene som har klart å sette seg ned og fortelle åpent om traumet sitt. Frem til da hadde jeg prøvd å fortrenge alt sammen, sier hun.
Yehoud og Cunio ble sammen tatt som gisler 7. oktober 2023. De ble etter kort tid separert og så ikke hverandre igjen før etter 738 dager. Likevel fikk de i starten av fangenskapet lov til å skrive noen korte beskjeder til hverandre.
Etter løslatelsen prøver kjæresteparet å skape et så normalt liv som mulig.
– Vi prøver å komme nærmere livet vi hadde før 7. oktober, selv om vi forstår at livet aldri kan bli det samme igjen. Men det er det vi prøver på, bare å leve et enkelt, beskjedent liv. Vi drømmer om et beskjedent hus som vi kan kalle vårt eget og som vi kan oppdra en familie i, sier Yehoud og fortsetter:
– Jeg kan sitte i timesvis og gråte. Livet er vanskelig, men jeg er fortsatt her.
