Israel og Ukraina

Bli medlem fra kun kr. 4 per uke

Brannen i Aqsa-moskeen

Syd på Tempelplassen i Jerusalem ligger al-Aqsa. Moskeen har til dels korintiske søyler og minner om en tidlig kristen basilika. Den ligger da også der hvor keiser Justinan ca. 540 hadde bygd en kirke til jomfru Marias ære. Al-Aqsa kan være en direkte fortsettelse av kirken, eller den er bygd ca. 700 på Maria-basilikaens ruiner.

LO støtter at minst 7 millioner palestinere skal få flytte inn i Israel og stempler landet som apartheidstat. Vis din protest og bli medlem av MIFF nå! Vipps 39881.

Om morgenen 21. august 1969 ruslet en australsk turist, Michael Rohan, inn i Aqsa-moskeen. Han var medlem av sekten Church of God, og med åpenbarings visshet trodde han at å ødelegge moskeen ville fremskynde Jesu gjenkomst. Han entret tauet foran prekestolen på nordveggen og fant fram filler dynket i petroleum. Prekestolen var juvelen i moskeen, reist av selveste Saladin etter at han i 1187 hadde erobret Jerusalem fra korsfarerne. Få minutter etter at Rohan hadde forlatt moskeen, ble brannen oppdaget.

Brannslokningsutstyret i al-Aqsa var dårlig. De ansvarlige hadde ikke sett noen grunn til å forbedre det; Allah er mektig og vil beskytte stedet, var begrunnelsen. Og det utstyret som fantes, hadde vaktene ikke fått opplæring i å bruke.

Menn som har gjort tjeneste i moskeen i 30-40 år, skriker og løper forvirrede og fortvilte hit og dit, ute av stand til å gjøre noe. Verdifull tid går tapt, og flammene sprer seg.

Det blir tilkalt flere brannkorps, som består av både jøder, muslimer og kristne, men folk strømmer til og gjør slokningsarbeidet vanskelig. Opphissede mennesker sender regn av steiner over konstablene; det lyder rop om at jødene har satt fyr på moskeen, og at brannkorpsene pøser på bensin for å sette fart i brannen. Flere brannmenn kommer til skade i tumultene.

I menneskemengden er det òg noen som forsøker å hjelpe, men de blir møtt av mobbens raseri og beskyldt for å være ildspåsettere.

To dager etter brannen ble Michael Rohan arrestert, og det ble fastslått at han var sinnssyk (paranoisk schizofreni).

Arabiske statsledere ville ikke nøye seg med den forklaringen som kom fram i en israelsk rettssal. De hadde svaret klart på forhånd: Rohan var bare en hjelpegutt – de virkelige ildspåsetterne var jødene, slik som folkehopens dom hadde lydt.

Knapt er ilden i moskeen dødd ut før flammende appeller slynges ut fra arabiske hovedsteder. Fra Arafats al-Fatah lyder det: Muslimer, hva venter dere på? Sionistene brenner deres helligdommer. Hvordan kan dere se Profeten i ansiktet?

Statsministeren i Jordan, Bahjat Talhuni, erklærer at brannen er en ny israelsk aggresjon, og kong Hussein oppfordrer de arabiske statssjefene til å legge vekk alle stridigheter: På denne sorte dag ber jeg dere alle inntrengende om å samarbeide og redde Jerusalem fra israelsk okkupasjon.

Fra Kairo lyder de samme tonene. I Saudi-Arabia oppfordrer kong Faisal til dsjihad, hellig krig, mot Israel, en krig der Allah har lovet seier til de troende; en fredelig løsning på konflikten er meningsløs.

Oppfordringen kommer dagen etter brannen, på en fredag, og verdens millioner av muslimer søker til moskeene for å nedkalle Guds vrede over de jødiske imperialistene. Også i Moskva Radio får en muslim slippe til: Jødene ønsker å eliminere araberne som nasjon og islam som religion.

25. – 26. august satt Den arabiske liga i krisemøte i Kairo, og den krevde at Sikkerhetsrådet i FN skulle ta opp Aqsa-brannen.

1. september gjorde brannen sin virkning i Libya. Den vestligorienterte kong Idris var på rekreasjonstur til Tyrkia; kaptein Qadhafi ble tent av revolusjonsgløden for islams sak og nyttet høvet til statskupp.
Midt i september måned kom den ønskede fordømmelsen fra FN.

21. – 23. desember ble neste toppmøte holdt i Rabat, Marokko. Møtet anbefalte at 21. august hvert år skulle feires som Aqsa-dagen. Libyas nye leder var til stede og lovet å mobilisere alle landets ressurser for å styrke kampen mot Israel; statlige bevilgninger, ekstraskatter og frivillige gaver skulle danne et libysk fond til dsjihad.

21. desember 1969 utgav Royalist-Jemen de første merkene, alle med tilleggsverdi forUTBEDRING OG RESTAURERING AV AQSA-MOSKEEN I ARABISK JERUSALEM. Den høyeste valøren har avbildet Saladins prekestol. Det er heller tvilsomt om tilleggsverdien på merkene ble brukt til restaurering, merker som var mer beregnet til propaganda for imamen enn til porto. 

(I 1962 var Jemen blitt proklamert som republikk, og samme år ble det nye styret anerkjent av FN. Imamen flyktet nordvestover, bekjempet republikanerne – og forsatte fram til 1970 å utgi rojalist-frimerker).


Den første Aqsa-dagen, 21. august 1970, ble feiret med to frimerker i Egypt:ETTÅRSMINNET FOR BRANNEN I AQSA-MOSKEEN.


Samme dag utgav også Syria to merker, men med en noe skarpere tekst:DEN KRIMINELLE BRANNEN I AQSA-MOSKEEN 21.8.1969. Den kriminelle ildspåsetteren var selvfølgelig ikke Rohan, men den staten som hadde herredømmet over og ansvaret for moskeen. Budskapet skulle spres utenfor Syrias grenser i form av luftpost.


26. – 28. desember ble det holdt en ny islamsk konferanse. Hovedårsaken til at utenriksministrene møttes i Pakistan, var igjen brannen. Møtet i Karachi bekreftet anbefalingen fra Rabat og ble minnet med et merke som viser BRANNEN I AQSA-MOSKEEN (21.8.69).

Libanons to merker på toårsdagen er svært nøkterne. Ikke noen flammende moské er avbildet, ingen tekst om brann og kriminalitet, bare et ornament ogAL AQSA – FLYPOST.

Jordan, der både monark og minister var svært raske til å fordømme den israelske aggresjonen, ventet med merkene helt til Aqsadagen i 1972. Men da kom tre forskjellige merker.


Laveste verdi forteller om AL-AQSA – MOSKÉEN I FANGENSKAP og viser et bilde der helligdommen ikke brenner.


At «fangevokteren» Israel står bak brannen, forteller neste merke: DEN KRIMINELLE BRANNEN I AQSA-MOSKÉEN.


Høyeste verdi viser hva som må til – dsjihad: AQSA-MOSKÉEN SKAL BEFRIS. De greske søylene i interiøret avspeiler moskeens bysantinske røtter.


I 1985 utgav Jordan et rent avgiftsfrimerke som obligatorisk tilleggsporto forRESTAURERING AV AQSA-MOSKEEN. I 2007 var en ny prekestol på plass, en kopi av Saladins og bekostet av kong Abdullah II av Jordan.

Brannen i 1969 var ikke den første i al-Aqsa. Også i 1963, da moskéen var på ansvarlige, jordanske hender, brant det. Men selvransakelsen uteble, anklagene fra andre islamske land kom ikke, og fordømmelse i FN var ikke aktuelt. Minnefrimerkene uteble også – og brannvernutstyret ble som før.

I 1963 skjedde brannen til tross for at helligdommen var under herredømme av de rettmessige eiere. I 1973 brant det på grunn av at sionistene hadde overherredømmet. Michael Rohan figurerer i senere propaganda som jøden Rohan:

Palestine Chronicle er ikke noe ekstremt arabisk nyhetsorgan, men har profilerte personer som Hanan Ashrawi og Noam Chomsky som æresmedlemmer i redaksjonen. 22. august 2001 hadde nettavisen denne artikkelen:

«32 år siden brannen i al-Aqsa: Israels diskriminering av ikke jøder fortsetter
MiddleEastWire.com: Washington, DC – Morgendagen markerer 32-årsminnet for brannen i al-Aqsa, som ble påtent av ekstremisten Michael Rohan. Rohan, en australsk jøde, satte fyr på moskeen, brente Saladins prekestol og ødela omtrent en tredjedel av moskeen. Israels okkupasjonsstyrker kuttet av vannforsyningen og hindret brannbiler i å komme til og slukke brannen.
»

 

Har du kommentarer til artikkelen?

Vi vil veldig gjerne høre din mening!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart