I et notat publisert av tenketanken Civita skriver professor Torkel Brekke om det iranske regimets religiøse ekstremisme.
– Det iranske regimet fører politikk ut fra et verdensbilde hvor religiøse fantasier om endetiden er sentrale. Disse fantasiene er nedfelt i den iranske grunnloven og i statens institusjoner. Det apokalyptiske verdensbildet ble institusjonalisert under Khomeini i den iranske revolusjonen i 1979, og er blitt tydeligere under Ali Khamenei (1939-2026) og under hans sønn, som overtok som øverste leder i mars 2026 etter at faren ble drept i starten av krigen mot USA og Israel, innleder Brekke.
Professoren skriver videre:
«Den islamske republikken Iran er bygget på en sjia-islamsk politisk teologi, hvor en frelsesfigur – mahdi – står i sentrum. I Irans versjon av sjia-islam var det en linje av ufeilbarlige ledere for sjia-muslimene, kalt imamer, som regjerte fram til den tolvte imamen gikk i skjul (eller okkultasjon) på 900-tallet e.Kr. Denne tolvte imamen skal komme tilbake som mahdi, og hans tilbakekomst er integrert direkte i statens konstitusjonelle og institusjonelle struktur. Det er omtrent som om man i Norge baserte regjering, stortinget og domstoler på en forventning om at Jesus snart kommer tilbake. Denne politiske teologien er på ingen måte representativ for verdensbildet til den iranske befolkningen generelt. Der har mange et sekulært verdensbilde og ønsker å skille religion og stat.»









