- Her gjengir vi et anonymt leserbrev som Aftenposten publiserte 12. juli 2026.
«Nesten alle mine relasjoner til venner og kolleger påvirkes av Israel-Palestina-konflikten»
Samtalen om Israel og Palestina er blitt så låst at noen sorger, stemmer og bøker ikke lenger får plass.
For to år siden leste jeg et innlegg skrevet av «Anonym jøde» i Aftenposten: «Før var jeg israeler for å unngå å være jøde. Nå er jeg jøde for å unngå å være israeler.».
Innsenderen beskrev opplevelsen sin av utenforskap i Norge. Jeg kjente meg igjen. Jeg har familie i Israel, og opplevelsen er også min. Den er ikke blitt mindre siden jeg leste teksten. Den er blitt større.
Sorgen som ikke får plass
Jeg hadde akkurat sett portrettene av de drepte ungdommene på Novafestivalen som var montert i Spikersuppa på minnemarkeringen for toårsdagen for 7. oktober. Da kom en kollega fra kunstverdenen forbi på gaten. Hun syntes det var forferdelig at utstillingen var lovlig å vise frem.
Jeg holdt datteren min i hånden. Hun ligner på ungdommene på bildene. Kollegaen la nok ikke merke til hvilken stemning vi var i. Jeg skrev til henne etterpå. Jeg kan støtte palestinere og sørge over israelske ofre samtidig. Det ene utelukker ikke det andre.
Politibilen mellom oss og verden
En søndag kveld under den første snøstormen i januar i fjor var jeg på vei til Langkaia i Oslo. En jødisk organisasjon hadde leid badstue og invitert en israelsk intellektuell til å prate samtidig. Det var lett å finne frem, siden politiet hadde en synlig patrulje ytterst på kaikanten for å beskytte oss.
Jeg har ofte tenkt på dette bildet. Røyken fra badstuen. Lyset i vinduene. Politibilen mellom oss og verden.
Gjesten hadde kommet rett fra Tel Aviv kvelden før og hadde allerede rukket å snakke med to norske ungdommer på en bar. Så snart det kom frem at han var israeler, krevde den ene at han skulle «fordømme folkemord». Det var en betingelse for at hun skulle snakke med ham.
Når samtalen blir farlig
Det er nesten ingen av relasjonene jeg har til venner og kolleger som ikke påvirkes av Israel-Palestina-konflikten. Nære venner vil ikke møte meg lenger. Som kunstner er jeg bekymret for hva som skal skje når stipendet mitt løper ut.
Ansettelseskomiteer, kunstinstitusjoner og juryer er preget av personer som profilerer seg med en retorikk om kolonialisme, apartheid og folkemord. Jeg er handlingslammet i møte med disse begrepene. Det er umulig å ha en dialog med dem. Jeg fremstår som et monster når jeg vil snakke om fakta. Kansellering henger i luften. Stempelet «barnemorder» sitter løst. En kollega som har valgt å samarbeide med meg i et prosjekt om dialog, blir advart mot å gi meg en plattform. Hun risikerer selv å bli stemplet ved å ha kontakt med meg.
Jeg går ikke på åpninger lenger, men gjorde et unntak i vår. I lokalet nærmet jeg meg noen fra kullet mitt og berørte skulderen til en av dem for å få kontakt. Vedkommende snudde seg brått bort, som om det var farlig å ha kontakt med meg – men det kan det jo også hende at det er.
Hvem er «den andre siden»?
Jeg har vært med på en henvendelse til Kunstnernes Hus i Oslo for å få svar på hvordan de praktiserer boikotten mot Israel, som de har sluttet seg til. Svaret fra daglig leder var vennlig, men generelt. Spørsmålene forble ubesvarte.
Vi skrev til styret. Styret hadde ikke noe å tilføye. Vi skrev på nytt og oppsummerte spørsmålene. Vi venter fremdeles på svar. Under avsnittet «Nekting av normaliseringsinitiativer» skriver Kunstnernes Hus: «Vi vil ikke delta i arrangementer som fremmer en «begge-sider»-tilnærming…»
Er vi «den andre siden» for dem? Er det derfor de ikke svarer?
En trygg havn i bøkene
Jeg er blitt kjent med «Anonym jøde». Jeg traff henne i lesegruppen, som er blitt min trygge havn. Vi har lagt merke til at de fleste titlene vi leser, ikke er å finne på Tronsmo. Ikke på Tronsmo, men heller ikke i butikkene til Norli eller Ark: «Who by Fire» av Matti Friedman, «The War of Return» av Adi Schwartz og Einat Wilf.
Tilhører disse forfatterne også «en annen side» som man ikke skal lytte til? I lesegruppen ironiserer vi over vår mulige paranoia. Vi leser «As a Jew» av Sarah Hurwitz. Det burde alle gjøre. Hurwitz er fantastisk. Hun var Michelle Obamas taleskriver og burde ikke være kontroversiell, eller farlig å lese på trikken.
Hvordan skal vi lære om nyanser i dette klimaet?
Aftenposten kjenner skribentens identitet.
