Michael Rubin er amerikansk jøde. Han underviser på Yale-universitetet i afghansk, iransk og sentralasiatisk historie. Han er for tiden stipendiat ved Washington Institute for Near East Policy. Det følgende er et kort utdrag av en artikkel i Jerusalem Report i juni.
Bare tre land har anerkjent det nåværende regimet i Afghanistan, Taliban-styret, som de fleste vil anse som temmelig fanatisk. Ett av landene er Pakistan. Rubins tur begynte derfor i den afghanske ambassaden i Islamabad. Der sa førstesekretæren, halvt i spøk, da han gav Rubin hans visum: «Du er jødisk. Er du ikke klar over at du er vår fiende?»
Tross en økende antijødisk holdning, fikk Rubin reise fritt og uten eskorte omkring i Taliban-området. Han intervjuet 120 personer. Han møtte lite eller ingen anti-amerikansk holdning på grasrota. Men han fikk inntrykk av at Taliban har importert en ondartet antisemittisme fra sine venner og læremestre i Pakistan.
Når han ble spurt om sin nasjonalitet, sa han at han var amerikansk. Mange av dem han snakket med, visste derfor ikke at han var jøde. I et slikt tilfelle fikk han spørsmålet: «Hvorfor støtter USA den kriminelle zionistiske enheten og undertrykker alle muslimer?» Rubin svarte at USA støtter Israel, men er også god venn med mange muslimske land, som Jordan, Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Jemen. Svaret var at disse landene er nikkedokker og ikke virkelig muslimske. «Vi må ødelegge Israel. jødene vil ta over hele verden.» Rubin spurte om han noen gang hadde truffet en jøde. Det hadde han ikke. Men han hadde lært om dem på en islamsk skole.
To tiår med krig og borgerkrig har kostet 1,8 millioner liv og skapt 2,6 millioner flyktninger. På grasrota husket de fleste med takknemlighet den hjelpen de fikk fra USA under kampen mot det daværende Sovjetunionen. Blant vanlige folk fikk han stadig spørsmålet om hvorfor USA har sviktet sine venner.
Men de som har muslimsk utdanning, er ofte annerledes. De hadde en blanding av antisemittisme, antizionisme og antiamerikanisme. For, som en sa, «USA er kontrollert av jøder». Han hadde lært av sin Islam-lærer at sanne muslimer skal forplikte seg til hellig krig (jihad) selv om marionett-landene sluttet fred med Israel.
Noe av det beste man kan si om dette, er at de i hvert fall ikke undervurderer hva jødene kan få til og gis skylda for. 9. april tok den afghanske utenriksministeren opp det spente forholdet mellom hans land og Iran, og la skylden på «en zionistisk sammensvergelse»!
Det sterke jødehatet er ironisk på bakgrunn av tradisjonen om at mange afghanere har jødiske røtter. Det finnes riktignok ikke noe bevis for dette. Men det er en sterk tradisjon for det. Det er også en rekke skikker som har tydelig jødisk bakgrunn. Rubin nevner at i den største folkegruppen i Afghanistan er det vanlig å vogge overkroppen når de studerer Koranen, med lignende bevegelser som jødene bruker når de ber. Ingen andre muslimer gjør dette. Fra andre kilder er det kjent at mange afghanske muslimer tenner lys fredag kveld, slik jødene gjør ved inngangen til sabbaten. Det er også en skikk som andre muslimer ikke har. – Det er også en påfallende likhet mellom en del navn på stammer i Afghanistan og noen av de ti «tapte» stammene.
Når Rubin spurte afghanere om deres jødiske røtter, var det vanlig at yngre folk betraktet spørsmålet som latterlig. Men eldre folk sa gjerne: «Jo, det stemmer. For lenge siden var vårt folk jødisk.»
I et land hvor det tidligere var et betydelig antall jøder, er det nå bare en jøde igjen: En halvblind, 59 år gammel man, Itzak Levi.
Det er en gammel, velprøvd oppskrift: Jødehat og hat mot alle som er annerledes er nyttig for herskere når valutaen faller (den falt 10 % på en dag i april), avlingene slår feil og det fremdeles pågår krigshandlinger i hovedstaden og andre steder.
