Michael Oren var Israels ambassadør i Washington fra 2009 til 2013, og som akademiker underviser han blant annet i internasjonalt diplomati ved Interdisciplinary Center Herzliya. Han skriver i en artikkel i Los Angeles Times at kampen mot Israel har gjennomgått tre ulike stadier: Først ble Israel forsøkt utslettet gjennom konvensjonell krigføring, fra uavhengighetskrigen i 1948 til Yom Kippur-krigen i 1973. Deretter ble Israel forsøkt ødelagt gjennom terror, fra tidlig på 1970-tallet til 2005. Etter dette begynte den tredje formen for kampanje mot Israel, nemlig å isolere, delegitimere og ilegge sanksjoner mot Israel. Oren mener at også dette stadiet i kampen, på lik linje med krigene og terroraktivitetene, har Israels utslettelse som det endelige målet. Han skriver at et nøkkelvåpen i den pågående kampanjen, er det destruktive ordet apartheid – et ord vi er vant til å bruke som beskrivelse på utilslørt, systematisert, rasistisk segregering.
Han forklarer at ordet apartheid er afrikaans for adskillelse, og minner om at ordet stammer fra det rasistiske regimet i Sør-Afrika, der de hvite styresmaktene påla strengt adskilte grenser mellom den hvite og den fargede delen av befolkningen.
”Segregeringen var total: Egne restauranter, egne toaletter og drikkefontener, egne bygninger, sykehus og skoler. De svarte ble nektet retten til å stemme,” skriver han.
– Ingenting ved Israel gjenspeiler apartheid
Når ordet apartheid i dag brukes av Israels fiender for å delegitimere den jødiske staten, mener Oren at dette er skivebom på all punkter. Som argument for at Israel driver apartheid, viser man gjerne til adskillelsen mellom israelske bosettere og palestinske innbyggere på Vestbredden, at det finnes separate israelske og palestinske veier, og separate skoler, sykehus og rettssystemer. Man sier at ”Israel kan velge sine ledere, men det kan ikke palestinerne”, og hevder at Israel har reist en ”apartheid-mur” mellom jødiske og arabiske områder.
”Ingenting av dette er i nærheten av å gjenspeile apartheid,” skriver Oren.
”Det store flertallet av bosettere og palestinere velger å leve adskilt fra hverandre på grunn av kulturelle og historiske forskjeller, ikke på grunn av segregering. Tusener av dem jobber side om side,” skriver han.
”De separate veiene ble opprettet som respons på terrorangrep – ikke for å segregere palestinere, men for å redde jødiske liv. Og israelske veier brukes både av israelske jøder og arabere likedan,” påpeker han.
”Det å ha egne skoler er igjen et kulturelt valg, og det samme valget gjøres av sekulære og ortodokse jøder, og muslimske og kristne palestinere. Mange palestinere studerer imidlertid ved israelske institusjoner, som universitetet i Ariel, som befinner seg i en bosetning. Tusenvis av palestinere behandles på israelske sykehus, og mange av dem kommer fra det Hamas-kontrollerte Gaza,” fortsetter Oren.
– Sikkerhetsbarrieren ingen apartheid-mur
”Det er riktig at israelerne kan stemme og velge sine ledere, og det kan også palestinerne, men de palestinske selvstyremyndighetene har nektet å avholde valg i årevis. Det er riktig at palestinere pålegges å følge israelske militære retningslinjer i sikkerhetsrelaterte spørsmål, men andre saker avgjøres i palestinske rettssaler. Og sikkerhetsspørsmål kan ankes av palestinere til israelsk høyesterett.”, forklarer han.
Han mener det er helt feil å beskrive sikkerhetsbarrieren på Vestbredden som en apartheid-mur.
”Israel har reist en sikkerhetsbarriere mot det meste av Vestbredden, og bare en liten del av den er egentlig en mur. Denne barrieren er et avgjørende virkemiddel mot terrorisme. Den er ikke permanent, og den har blitt flyttet flere ganger for å imøtekomme palestinske interesser. Den er ikke noe mer apartheid-mur enn gjerdet mellom USA og Mexico,” skriver Michael Oren.
– Palestinerne vil ha apartheid, ikke Israel
Han mener det er det palestinske lederskapet som går inn for apartheid, ikke Israel.
”Situasjonen på Vestbredden er kompleks historisk, humanitært og sikkerhetsmessig, og seks statsministre fra både venstresiden og høyresiden har forsøkt å finne en løsning. Men dessverre avslo de palestinske lederne Israels tilbud om en egen stat i 2000 og 2008, og nå har de forlatt fredssamtalene til fordel for å bli gjenforent med Hamas. De går inn for å opprette en palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza der alle jøder skal utvises. Det er virkelig apartheid,” skriver Oren.
”Utenfor Vestbredden, i Jerusalem og ellers i Israel, blander jøder og arabere seg fritt, og lever i økende grad i de samme nabolagene. Arabere sitter i det israelske parlamentet, er med i hæren og arbeider i høyesterett. Og selv om Israel fortsatt plages med diskriminering, slik som USA også gjør, finnes det ingen pålagt segregering. Du kan gå til hvilke som helst israelske kjøpesentre, restauranter eller sykehus, og du vil se arabere og jøder som samhandler,” fortsetter han.
– Delegitimering går foran utryddelse
”Disse realitetene har ikke hindret Israels fiender i å stemple landet med merkelappen apartheid. De gjør det ikke for å oppnå en bedre fredsløsning med Israel, men for å isolere Israel internasjonalt, og eliminere landet gjennom sanksjoner. Vi jøder husker at før hvert forsøk på å utrydde oss, enten det var i inkvisisjonen eller Holocaust, har det foregått en kampanje for å delegitimere oss. Folk som praktiserer apartheid blir lett sett på som illegitime,” mener Oren, og konkluderer:
”Israel er ikke en apartheidstat og vil aldri bli det, selv ikke om palestinerne fortsetter å avvise fred. De som anklager Israel for apartheid er delaktige i det tredje og kanskje siste skrittet i kampen for å ødelegge nasjonen. De begår dessuten grov urett mot de millioner av amerikanere og sørafrikanere som har vært ofre for virkelige apartheid-systemer.»
