- Denne artikkelen er skrevet av Julie Fishman Rayman. Oversatt til norsk av Bertil Knutsen.
Krigene i Israel og Ukraina har tilsynelatende ingen forbindelse med hverandre og har få likhetspunkter. Den ene er en antiterroroperasjon, den andre en årelang forsvarshandling på mange fronter, fokusert på gjenvinning og beskyttelse av suverene territorier.
Det som står på spill i begge konflikter, vil imidlertid ha ringvirkninger i flere generasjoner fremover langt utover Israels og Ukrainas grenser. Dette er eksistensielle kamper mot morderiske aggressorer som ikke tar hensyn til menneskerettigheter eller borgernes frihet.
Uten å være provosert brukte både Hamas og Russland en tvilsom historisk begrunnelse som casus belli for å invadere demokratiske land som de ønsker å stryke fra kartet.
Det er ingen tvil om deres holdninger. Prinsipprogrammet til Hamas, som ble skrevet i 1988, beskriver åpent målet om å «heise Allahs banner over hver tomme av Palestina».
Mens han planla invasjonen i Ukraina, skrev den russiske presidenten Vladimir Putin et langt essay, «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere», der han hevdet at Ukraina ikke eksisterer, og at ukrainere bare er «små russere».
Dmitrij Medvedev, tidligere president og statsminister i Russland, sa om ukrainsk territorium: «Dette er grensene til regionen Russland og en gang i tiden det russiske rike, og ikke det mytiske Ukraina … det finnes ikke noe slikt land. Uansett hva de tenker i Vesten og i den okkuperte russiske byen Kyiv.»
Begge har gjort det klart at deres strategiske mål er å tilintetgjøre ofrene sine ikke bare individuelt, men som folk.
Hamas drepte og bortførte hver eneste jøde de kunne den 7. oktober – ordren om å gjøre det kom fra øverste hold i terrororganisasjonen. I et TV-sendt intervju etter angrepet sa en Hamas-leder at hvis de kunne, ville Hamas gjenta 7. oktober om og om igjen.
Russland har myrdet sivile ukrainere en masse, og angrepet skoler, sykehus, teatre og markeder uten militær verdi, bevisst ødelagt byer, plyndret ukrainske kulturelle gjenstander, og kidnappet tusenvis av ukrainske barn til Russland, der de blir lært opp til å forakte sitt eget hjemland.
Begge aggressorer har dessuten i stor grad basert seg på antisemittisme i sine narrativer.
Russiske ledere henviser til den ukrainske regjeringen som «nazi-regimet i Kyiv», og hevder at hovedhensikten med invasjonen var å «avnazifisere» Ukraina – et land ledet av en jødisk president.
Før sin illegale, uberettigede invasjon av Ukraina var ikke Vladimir Putin kjent for å spre antisemittisme, men han har i økende grad tydd til antisemittisk språk etter hvert som utsiktene til at han skal seire blir dårligere og dårligere. Ifølge Russland-eksperten Leon Aron antyder Putin at «russere og ukrainere dreper hverandre på grunn av en jødisk intrigemaker [Ukrainas president, Volodymyr Zelensky]».
Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, vekket raseri i fjor da han sa at i likhet med Zelensky «hadde også Hitler jødisk blod».
Antisemittismen til Hamas er ikke noe nytt fenomen – deres hat til jøder er glødende, fortærende og grunnleggende for deres identitet. Prinsipprogrammet deres oppfordrer til folkemord på jøder.
Den tidligere kulturministeren til Hamas sa i 2011: «Jødene er den mest foraktelige og usleste nasjonen som har krøpet på jordens overflate, fordi de har vist fiendtlighet overfor Allah. Allah vil drepe jødene i den kommende verdens helvete, slik de drepte de troende i denne verdens helvete.»
Det er altså ikke overraskende at Russland og Hamas har nærmet seg hverandre, slik de begge har nærmet seg Iran.
Russland var vertskap for en delegasjon Hamas-representanter i Moskva kort tid etter massakren 7. oktober. Landets ambassadør til FN hevdet at Israel ikke har rett til selvforsvar fordi det er en «okkupantstat». Russland har dessuten gitt Hamas diplomatisk dekning ved å nedlegge veto mot en USA-støttet resolusjon i FNs sikkerhetsråd som hevdet Israels rett til å forsvare seg selv. Russlands alternative resolusjon oppfordret til våpenhvile i Gaza og nevnte ikke engang Hamas.
Iran, Hamas’ beskytter, forsyner dessuten Russland med angrepsdroner som brukes til å bombardere ukrainske byer, og er med på konstruksjonen av en dronefabrikk inne i Russland.
Russland, Hamas og Iran er ikke bare bekvemmelighetspartnere. De forener seg rundt antisemittisme og mangel på respekt for verdiene menneskerettigheter og det liberale demokrati som er så dyrebare for Israel, Ukraina og USA.
Ved å stå sammen med Israel og Ukraina har USA moralen på sin side. Begge nasjoner fortjener vår mest trofaste støtte, og deres seire vil bidra til en fredeligere og mer fremgangsrik verden.
–
Julie Fishman Rayman er daglig leder for strategi og politikk ved American Jewish Committee (AJC). Sammen med Ukrainian Congress Committee of America og Estlands, Latvias og Litauens ambassader var AJC vertskap for America Stands with the Baltics, Israel and Ukraine ved Capitol Hill 5. desember.
