Yoni Bashan er skribent for avisen The Australian. 16. desember publiserte han følgende artikkel som vi gjengir i sin helhet:
Prisen for oppvigleri: Dere ville ha blod, og dere fikk det. Så spar oss for sjokket … dere gjorde dette.
Vi så dette komme. Vi advarte om at antijødisk retorikk, forkledd som krigskritikk, ville bane vei for vold. Nå, når intifadaen dere globaliserte har kommet, spar oss for deres falske overraskelse og kondolanser.
Nå er de alle sjokkerte. De progressive aktivistene. Influenserne. De Grønne. Podkasterne. Alle de ulastelig rettferdige menneskene som har brukt to år på å gjøre «sionist» – eller «Zio» – til det skitneste ordet i det australske vokabularet. Som marsjerte ned Oxford Street under Mardi Gras med et skilt hvor det sto «Globaliser intifadaen».
Vel, gratulerer. Intifadaen er her. Globalisert. Oppdrag utført.
Den kom søndag kveld, den første natten av Hanukkah. Det såkalte motstandsøyeblikket – den edle kampen for frigjøring vi har hørt så mye om – manifesterte seg da bevæpnede menn åpnet ild mot jødiske familier som feiret festivalen sin ved sjøen. Femten døde. Minst. En ti år gammel jente blant dem. Motivet? Å, vi vet ikke offisielt motivet ennå. Men selvfølgelig vet vi motivet. Vi har sett det ruge ut i dette landet siden 7. oktober 2023: antijødisk retorikk forkledd som moralsk presserende kritikk av en krig i Midtøsten.
Pyntet av de samme menneskene som nå ivrig sender ut sine kondolanser. Deres redsel, fortvilelse og vantro.
Men her er hva som må sies til menneskene som har brukt to år på å behandle Israel som en unikt ond stat. Som har gjort «sionisme» synonymt med rasisme og slaveri og enhver tenkelig synd. Som har sagt at sionister ikke bør gis en plattform, ikke bør ha kulturelt trygge rom, i bunn og grunn bør bli jaget ut av det gode selskap. Som har ropt «fra elven til havet» på demonstrasjoner, i parlamentet, og lagt det ut på Instagram-stories sine med små vannmelon-emojier:
Dere bygde dette. Dere la grunnlaget, murstein for retorisk murstein, innlegg for viralt innlegg, marsj for marsj med deres inverterte røde trekanter og skilt med ordene «Sionister er nynazister».
Hva trodde dere egentlig «intifada» betydde? Det betyr blod. Det har alltid betydd blod. Og nå skal de rense opp blodet på Bondi Beach i flere uker.
Ta Nasser Mashni, som nå sender «kjærlighet, omsorg og solidaritet» til de jødiske ofrene. Den samme Nasser Mashni som i to år, i sin rolle i Australian Palestine Advocacy Network, har fremstilt sionismen som «bosetterkolonialisme» og «jødisk overherredømme». Hvem tror at Israels ødeleggelse ville føre til – og jeg siterer – «jordens frigjøring»? Hvem vil ikke kalle Hamas en terroristgruppe, men som jammen står i solidaritet. Svært meningsfullt.
Eller Randa Abdel-Fattah, forfatteren og akademikeren, som uttrykker sorg på nettet over denne «forferdelige antisemittiske handlingen». Hun som offentlig har sagt at sionister «ikke har noe krav eller rett til kulturell sikkerhet». Som bokstavelig talt, dagen etter massakrene 7. oktober – dagen etter at familier ble brent levende i hjemmene sine – endret profilbildet sitt til en paraglider i palestinske farger.
Mary Kostakidis synes det hele er «dypt sjokkerende». Den tidligere SBS-nyhetsoppleseren som har brukt måneder på å promotere konspirasjonsteorier om den «sionistiske lobbyen», repostet en tweet tidligere i år som hevdet at «folkemordet» i Gaza er den virkelige årsaken til underliggende antisemittisme. Som, selv om Mary ikke mente dette, høres ut for meg som: Jøder som støtter Israel bringer det over seg selv.
Men Bondi? Hva skjedde? Sjokkerende.
De Grønnes senator Mehreen Faruqi sa: «Mine tanker er spesielt med det jødiske samfunnet.» Det samme samfunnet hvis stat er «skurkaktig» og «folkemordsutøvende». Abbie Chatfield er «knust» og «syk» av det «antisemitiske» angrepet. Til tross for at hun nekter å «plattforme sionister» på podkasten sin. Til tross for at hun offentlig ydmyker en mann som en «folkemordstilhenger». Bare politikk, ikke sant? Ingenting personlig.
Antisemittisme har alltid vært slik. Den går aldri inn på ballet forkledd som antisemittisme. Den bærer ikke et skilt. Den ankommer i øyeblikkets kostyme. Som nasjonalisme. Som antikapitalisme. Som sosial rettferdighet. Den får seg selv til å høres fornuftig, til og med rettferdig ut. Den snakker i det milde språket om avkolonisering og menneskerettigheter.
Og så dør folk; det er slik denne historien fortsetter.
Ja, du kan kritisere Israel. Du kan motsette deg bosetninger og protestere mot sivile tap i Gaza. Men det er en forskjell – og det er en liv-eller-død-forskjell nå – mellom protest og oppvigleri. Mellom å holde en regjering ansvarlig for sin oppførsel i krig og å demonisere et helt folk.
For når folk snakker om Russland og krigen i Ukraina, metastaserer ingenting av det til graffiti på russiske restauranter. Til trakassering av russiske studenter. Til boikotter og brannbombinger. Eller kuler på strender.
Men med Israel? Med jøder? Det gjør det alltid. Hver eneste gang. Og det jødiske samfunnet fortsatte å si dette. Vi så det komme. Vi så det i Europa og Amerika. Vi så det i England.
Så spar oss for sjokket. Spar tankene og bønnene.
Du får ikke globalisere intifadaen og så oppføre deg helt overrasket når den endelig dukker opp.
