Denne teksten er skrevet av den israelske obersten Shay Shabtai (reservestyrkene) og oversatt til norsk av Bertil Knudsen.
Det finnes flere alternativer for Gazas fremtid, og i denne artikkelen skal jeg presentere fem av dem. Jeg gjør et valg gjennom en sammenlignende diskusjon av kostnader og nytte. Konstruktiv strategisk planlegging skaper maksimal fleksibilitet for beslutningstagere, og en optimal handlemåte ville være å gjennomføre nesten like alternativer som alle tjener Israels strategiske mål.
Før jeg presenterer alternativene, må vi definere de israelske målene og interessene som de vil bli satt opp mot. Jeg foreslår at Israels mål og interesser prioriteres slik:
1. Ødeleggelse av Hamas’ militære kapasitet: Dette er det grunnleggende strategiske behovet. Israels langsiktige posisjon i regionen er avhengig av at landet sender ut det klare budskapet at enhver som utfører et kriminelt angrep som det som skjedde 7. oktober, vil i beste fall i svært lang tid miste sin militære kapasitet og sin evne til å skade Israel.
2. Opphevelse av Hamas’ kontroll i Gaza: Som en følge av det første standpunktet må Israel sikre seg at enhver aktør – spesielt en terrororganisasjon – som utfører morderiske angrep på Israel, vil miste sin kontroll, og lederne vil miste livet. Mellom poenget om at det er umulig å eliminere en idé, spesielt en radikal idé, og poenget om at det må protesteres mot eksistensen av Hamas i enhver form, også en sivil, finnes det mange større eller mindre muligheter, for eksempel opphevelse av Hamas’ kontroll.
3. Relasjoner til USA: Ethvert alternativ bør ta hensyn til det strategiske behovet for over tid å opprettholde gode relasjoner til USA. Dette er et komplekst standpunkt sett mot en bakgrunn av amerikansk innenrikspolitikk. Det kan forekomme uenighet, til og med problematisk, med den amerikanske administrasjonen, men den israelske understrekningen av sin posisjon burde være en del av en sunn relasjon mellom landene til tross for en tidvis ekstrem asymmetri. Et Israel som om og om igjen gjør amerikanerne til lags, vil miste sin posisjon i USA. Når det er sagt, er det imidlertid viktig å respektere amerikanske globale interesser og hjelpe til med å fremme dem.
4. Tilbakelevering av gislene: Dette er et viktig tema, men siden det ikke er en eksistensiell nødvendighet, har det ikke samme betydning som de før nevnte vurderingene. Tilbakelevering av gislene er et spørsmål om moral og verdier, men ikke om strategi. Realiteten er at det ikke finnes noe rom for en omfattende avtale med Hamas, fordi Sinwars personlige skjebne avhenger av at han holder på gislene. Han vil fortsette å holde på dem så lenge som mulig til han får en annen mulighet til å overleve. Innsatsen for å få gislene tilbake gjennom operasjoner eller lokale avtaler bør fortsettes på alle måter.
5. Spørsmålet om fronten i nord og forhandlinger med Iran: Også dette punktet er komplekst. Hezbollah har sagt at de ikke vil slutte å beskyte nordområdene, og vil ikke tillate at de fordrevne innbyggerne vender tilbake uten at kampene i Gaza stanser. For Israel ville imidlertid en avslutning av kampene i Gaza uten at man har oppnådd målene mot Hamas, representere et alvorlig slag mot motstanden mot Hamas og mot Iran. Dette er en blindgate som kan unngås enten med en krig på bred front som i betydelig grad ville skade Hezbollahs kapasitet, eller et uformelt arrangement som Nasrallah kan presentere som en seier eller som en «ikke-stans» i kampene mens krigen i Gaza fortsetter. På grunn av denne blindgaten er dette standpunktet blitt skjøvet relativt langt ned på listen, selv om det i prinsippet er mer grunnleggende.
6. Tilnærming til de moderate landene i regionen, med vekt på Saudi-Arabia: Krigen i Gaza, opptrappingen med Iran og de ustanselige houthi-angrepene bare styrker regionens forståelse av nødvendigheten av å stille seg på Israels side. Selv om dette blir utsatt på grunn av folkeopinionen og amerikanske interesser, ser det ut til at det til slutt vil fortsette, og Israels fortsatte militære gevinster mot Hamas styrker muligheten for at det skjer. Dette punktet betyr derfor mindre for valget mellom alternativene.
7. Spørsmålet om Israels legitimitet: På dette området er det en kløft. Selv om Israels legitimitet på kort og mellomlang sikt befinner seg under press fra internasjonale institusjoner, vil kløften – om ikke avgrunnen –mellom de falske og politiserte beskyldningene mot Israel og den faktiske situasjonen på bakken på lang sikt bli avdekket. Selv om krigen skaper negative bilder, er den en av de «reneste» kriger i historien med hensyn til forholdet mellom antallet stridende og antallet drepte sivile og mengden humanitær hjelp som kommer inn i Gaza. Til tross for behovet for resolutt å fortsette kampen og plassere skylden for konsekvensene på Hamas, er dette en mindre viktig vurdering for valget av alternativer.
Dette er underordnede punkter. Disse omfatter ressursmessige (de økonomiske kostnadene ved hvert alternativ), juridiske (Israels forpliktelser overfor Gaza innenfor folkerettens rammeverk og hvordan de blir gjennomført) og samfunnsmessige vurderinger (hvordan hvert alternativ virker inn på nasjonal motstandsdyktighet, selv om dette etter min mening omfattes av hvert punkt). Det ville vært bedre om disse punktene hadde påvirket hvordan det foretrukne alternativet ble gjennomført heller enn det faktiske valget.
Nå som de syv viktigste punktene er blitt definert, kan de fem alternativene defineres og undersøkes:
1. Hamas-alternativet: I dette scenarioet slutter kampene i Gaza, og IDF trekker seg tilbake i bytte mot løslatelse av gislene og avslutning av kampene i nord. Et militært svekket Hamas tar igjen kontrollen over Gaza-stripen. Dette scenarioet blir fremsnakket av noen av familiene til gislene og flere opposisjonselementer i Israel, og den amerikanske administrasjonen kan også komme til å støtte det av interne politiske grunner. Om man undersøker dette valget mot de ovennevnte punktene, blir det klart at selv om det kan resultere i løslatelse av gislene og en avslutning av stridene i nord, og vil kunne oppfattes som et godt trekk med hensyn til relasjonene til USA, ville det i betydelig grad skade Israels strategiske kjernebehov for å knuse Hamas’ militære kapasitet og oppheve deres kontroll over Gaza. Oppfatningen om at dette valget ville føre til en omfattende løsning på gisselspørsmålet og Hezbollah-utfordringen er tvilsom. Mer sannsynlig er det at kampene ville bli gjenopptatt under mindre gunstige forhold for Israel.
2. Alternativet med «De revitaliserte palestinske selvstyremyndighetene»: Parallelt med fortsatt påføring av militær skade på den militære kapasiteten til Hamas og deres styre ville et styrings- og sikkerhetsalternativ bli bygget som ville omfatte revitaliserte palestinske selvstyremyndigheter med integrering av lokale elementer og støtte fra og deltagelse av en koalisjon av arabiske og vestlige land. Dette «nasjonsbyggende» alternativet fremheves av USA og europeiske land i et underforstått samarbeid med arabiske land, i tillegg til elementer i Israel som legger for mye vekt på den offisielle amerikanske posisjonen. Dette valget understøtter amerikanske og muligens regionale vurderinger (det er for tidlig å si om den arabiske posisjonen er reell eller det kunstige produktet av amerikansk press), men det er høyst usikkert i hvilken grad det ville kunne gi et reelt svar på de viktigste punktene: å skade Hamas og hindre at organisasjonen blir gjenopprettet. Det gir heller ingen bred respons på spørsmålene om gislene og utfordringen i nord.
3. Det militært-sivile alternativet: Med dette valget fortsetter Israel å ramme Hamas-organisasjonen både i dens militære kapasitet og i dens ledelse av området, til den er tilstrekkelig svekket til å la lokale palestinske elementer erstatte den på bakken med betraktelig regional og internasjonal støtte. Dette alternativet blir fremhevet av statsminister Netanyahu, og kommer til uttrykk i viktige deler av regjeringens beslutninger. Dette valget gir et godt svar på kjernepunktene i ødeleggelsen av Hamas, og kan til og med komme til å bli stilltiende akseptert av amerikanerne og arabiske og internasjonale aktører. Det gir imidlertid ingen løsning på problemet med løslatelse av gislene og stridene i nord.
4. «Kaos»-alternativet: Her fortsetter Israel å ramme Hamas-organisasjonen både i dens militære kapasitet og i dens ledelse av området, og lar samtidig lokale, regionale og internasjonale aktører skape styringsalternativer på bakken som kan modnes til et omfattende styringsalternativ. Dette valget kom til uttrykk i synspunktet som (i hvert fall på begynnelsen av krigen) ville ha en «somalisering» av Gaza, det vil si en overvåket, delvis selvstendig nasjonsbygging. Dette alternativet ville tillate Israel å definere hva som ikke ville skje og andre å avgjøre hva som er mulig. Det gir et godt svar på Israels viktigste vurderinger med hensyn til Hamas, men ville være vanskelig å svelge for amerikanerne og de regionale og internasjonale aktørene. Det løser heller ikke problemene med gislene og i nord.
5. Suverenitetsalternativet: Israel innfører et totalt militært herredømme over Gaza, anvender sin fulle militære og sikkerhetsmessige kontroll over Stripen, og okkuperer og kanskje til og med annekterer deler av den. Dette valget fremheves av høyresiden i regjeringen. Selv om det gir et godt svar på Israels viktigste vurderinger med hensyn til Hamas og til og med kan gi gevinst i gisselspørsmålet, ville det gjøre relasjonene til USA og også andre forhold svært vanskelige.
Alternativene med hensyn til Gazas fremtid innebærer uten tvil en komplisert diskusjon. Det er sannsynligvis mulig å bevege seg mellom alternativer og blande dem ut fra utviklingen. I dagens situasjon er alternativet som best balanserer Israels vurderinger det militær-sivile. Det mest problematiske er Hamas-alternativet og suverenitetsalternativet. Det er på sin plass og korrekt å fortsette en kompleks, komparativ diskusjon om Israels vurderinger og alternativene for å oppnå dem, og å unngå en persepsjonsmessig og politisk tilknytning til noen av dem.
Shay Shabtai er forskningsleder ved BESA Center og ekspert på nasjonal sikkerhet, strategisk planlegging og strategisk kommunikasjon. Han jobber med strategi for cybersikkerhet og er konsulent for ledende selskaper i Israel.
