Dershowitz talte til omtrent tusen studenter. Etter foredraget spurte han hvor mange av disse studentene som regner seg selv som pro-israelske. Noe mellom 200 og 250 rakte opp hånda.
Så spurte han hvor mange det var blant disse Israel-vennene, de som nettopp hadde rakt opp hånda, som støttet en løsning hvor en fredelig, demokratisk, pluralistisk og økonomisk levedyktig palestinsk stat kunne eksistere side ved side med Israel etter grenser som omtrent følger dem som ble foreslått i forhandlingene i år 2000 på Camp David og (særlig) Taba. [Med andre ord grenser som i stor grad følger våpenhvilelinjen fra før 1967, og palestinerne skulle få igjen i israelske områder det israelerne beholder av palestinske.] Slik det så ut, rakte alle disse opp hånda igjen. Altså så godt som alle Israel-vennene støttet en slik løsning.
Så spurte han hvor mange i forsamlingen som anså seg som pro-palestinske. Noe mellom 100 og 150 rakte opp hånda. Så sa han: «Jeg vil vite hvor mange av dere som er villige til å godta et fredelig Israel, et Israel som ikke okkuperer, et Israel som ikke er interessert i mer land, men bare ganske enkelt lever som et jødisk demokrati ved siden av en palestinsk stat.»
Dershowitz og alle Israel-venner ble sjokkert: Ikke en eneste av de 100-150 som beskrev seg selv som pro-palestinske, rakte opp hånda.
Så langt fritt etter Dershowitz. Det er fare for at dette gjenspeiler holdningene i den arabiske verden generelt og blant palestinerne spesielt. Bare noen ganske få arabere ser for seg en stat med jødisk flertall som skal vare i generasjoner. Dette er hovedhindringen bak en varig fred: Den ene parten vil ikke ha noen slik fred. De vil ha en «løsning» som gjør det mulig å kvitte seg med jødenes stat i neste omgang.
Kilde: En artikkel av Bradley Burston på haaretz.com (Ha’aretz) 5. januar 2008. Han gjengir fra et foredrag professor Alan Dershowitz holdt på et universitet i England der han fortalte om episoden på Irvine-universitetet i California.
