Til statsminister Jonas Gahr Støre

Kopi til

Utenriksminister Espen Barth Eide

Finansminister Jens Stoltenberg

Advarsel mot forbud

Vi skriver på vegne av 15.500 medlemmer i Med Israel for fred, en av Norges største utenrikspolitiske interesseorganisasjoner. Vi ber regjeringen stanse arbeidet med det varslede handelsforbudet mot varer med opprinnelse i, og utførsel av varer til, israelske samfunn i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, slik det fremgår av budsjettforliket for 2026:

«Stortinget ber regjeringen innføre et forbud i lov mot innførsel av varer med opprinnelse i, og utførsel av varer til, de folkerettsstridige israelske bosetningene i Palestina og ta initiativ til at andre land innfører lignende forbud.»

Et slikt forbud mangler folkerettslig forankring, bryter med norsk og internasjonal handelspraksis, innebærer usaklig forskjellsbehandling i strid med Grunnloven og vil ramme både palestinere og norske borgere – særlig den jødiske minoriteten.

1. Et handelsforbud vil være diskriminerende og i strid med norsk og internasjonal handelspraksis

Det finnes 150 omstridte områder med titalls millioner innbyggere. Et særforbud rettet mot kun ett av verdens mange territorielle konflikter vil derfor være i strid med Grunnloven § 98, som forbyr usaklig forskjellsbehandling.

Norge er bundet av GATT art. XXIV(1) og XXVI(5). Etter Annex V i Oslo II-avtalen er Israel ansvarlig for toll- og handelsforvaltning i Judea og Samaria, og det er bred juridisk støtte for at GATT gjelder også for dette området. Dette er grundig drøftet av blant andre jusprofessor Eugene Kontorovich, og støttes av analyser i The Legality of Economic Activities in Occupied Territories (Duval & Kassoti, 2020).

Et særforbud kan også stride mot EØS-avtalens regler om fri vareflyt. Der tillates unntak kun ved tungtveiende hensyn til offentlig orden, moral eller sikkerhet – og kun dersom trusselen er «tilstrekkelig alvorlig». Et politisk omstridt territorium oppfyller ikke disse kriteriene.

Dersom Norge innfører et slikt territorie- og folkegruppespesifikt forbud, bryter det med både egen og europeisk praksis i saker som Nord-Kypros, Vest-Sahara, Krim, Tibet og Nagorno-Karabakh, der ingen tilsvarende tiltak er iverksatt.

2. Judea, Samaria og Øst-Jerusalem er ikke ulovlig okkupert

Det internasjonale samfunnets «prevailing approach», som FNs spesialrapportør formulerte i 2017, har vært å betrakte Israel som lovlig okkupasjonsmakt i påvente av en fremforhandlet løsning. Oslo-avtalene – som Norge medvirket til – gir Israel administrativt ansvar for C-områdene inntil sluttstatus er forhandlet.

Israels kontroll over området oppstod i 1967 gjennom lovlig selvforsvar etter angrep fra Jordan, i tråd med FN-paktens artikkel 51 hvor det heter: «Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner…». Flere sentrale resolusjoner, herunder 242, bygger på premisset om at Israels tilstedeværelse ikke er ulovlig, men skal løses gjennom forhandlinger som fastsetter «sikre og anerkjente grenser».

Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) har aldri konkludert med at tilstedeværelsen er ulovlig. Tvert imot behandlet domstolen i 2004-uttalelsen spørsmålet om sikkerhetsbarrieren nettopp fordi okkupasjonen ikke er rettsstridig.

Norsk UD har tidligere hevdet at «grensene» fra før 4. juni 1967 er «internasjonalt anerkjente». Dette er ikke korrekt. Våpenhvilelinjene fra 1949 ble uttrykkelig ikke anerkjent som grenser av de arabiske statene, og grensene må etter Oslo-avtalene fastsettes i forhandlinger.

3. Israelske bosetninger er ikke folkerettsstridige

Norges regjering har som medvirkende til Oslo-avtalen et særlig ansvar for å legge faktiske folkerettslige vurderinger til grunn. Oslo II-avtalen (art. XXXI) fastslår at spørsmål om Jerusalem, grenser, flyktninger, sikkerhetsordninger og bosetninger skal avklares i en forhandlet sluttavtale og at situasjonen frem til dette ikke skal endres ensidig. PLO/Palestinske myndigheter har i de siste mange årene nektet å forhandle om disse spørsmålene. Dagens status for Område C er derfor fortsatt midlertidig og innenfor rammen av Oslo-avtalen, som begge parter signerte. Israelsk tilstedeværelse i området er dermed lovlig etter gjeldende folkerett og etter ordlyden i avtalene Norge har signert som vitne.

Påstanden om at bosetningene er «folkerettsstridige» bygger nesten utelukkende på en tolkning av artikkel 49 i Den fjerde Genèvekonvensjon. Bestemmelsen forbyr tvangsoverføringer og deportasjon av befolkning. Den sier intet om frivillig bosetting. Artikkel 49 (1) og (6) ble til for å forhindre massive tvangsforflytninger slik de skjedde i Europa før og under andre verdenskrig. Røde Kors’ offisielle kommentar bekrefter at formålet var å beskytte befolkningen mot tvang, ikke mot at enkeltpersoner selv bosetter seg i et omstridt område. Det finnes ingen folkerettslig norm som forbyr sivile å bosette seg i et område som ikke er underlagt anerkjent suverenitet eller privat eiendomsrett.

Israelske borgere flytter til Judea og Samaria av egen vilje. De deporteres ikke. De fortrenger heller ikke lokalbefolkningen gjennom noen form for tvang. Det er derfor ikke grunnlag for å påberope artikkel 49 (6) som et juridisk forbud mot israelske bosetninger. Derimot har de palestinske selvstyremyndighetene innført lover som forbyr palestinere å selge eiendom til jøder – med straff opp til dødsstraff.

Påstanden om at bosetningene er folkerettsstridige svekkes ytterligere av at FN-resolusjonene som påberopes – eksempelvis 465 og 2334 – er vedtatt under FN-paktens Kapittel VI. De er politiske anbefalinger, ikke folkerettslig bindende vedtak. De skaper derfor ikke internasjonal rett eller endrer statusen til territorier. Selv Kapittel VII-resolusjoner har ikke mandat til å endre grenser eller suverenitet; det krever traktater, ikke flertallsvedtak i et politisk organ. Det er derfor uriktig når norske offentlige aktører fremstiller disse resolusjonene som rettslig bindende.

Samtidig er det relevant at resolusjon 242 – grunnlaget for alt senere diplomati i spørsmålet – fastslår at en fredsavtale forutsetter anerkjennelse av alle staters rett til sikre og anerkjente grenser. Dette har palestinsk side fortsatt ikke etterlevd, og de har gjentatte ganger avvist fredsforslag, blant annet i 2000 og 2008. Opplæring i hat mot Israel i skoler, belønningssystemet for terrorister, og avvisning av forhandlinger viser at det ikke er Israel som hindrer fremgang.

Sentrale folkerettslige rettigheter er klart forankret i San Remo-beslutningen (1920), Folkeforbundets Palestina-mandat (1922) og FN-paktens artikkel 80. Alle disse stadfestet jødenes rett til bosetting i hele det historiske Palestina. Ingen senere traktat har opphevet disse bestemmelsene. Folkerettslig står de dermed fortsatt ved lag.

Andre internasjonale eksempler viser at Norge ikke anvender Genèvekonvensjonens artikkel 49 på samme måte i andre tilfeller. Tyrkia har okkupert Nord-Kypros siden 1974, og hundretusener av tyrkiske borgere har flyttet til området og kjøpt eiendommer der. Likevel har Norge aldri betegnet disse bosetningene som folkerettsstridige. Det illustrerer en dobbelstandard dersom man velger en annen praksis utelukkende overfor Israel.

Samlet sett viser dette at israelske bosetninger i Judea og Samaria ikke bryter folkeretten. Dersom man likevel velger å omtale Israels tilstedeværelse som en okkupasjon, er det uansett tale om en lovlig okkupasjon som må avsluttes gjennom forhandlinger, i tråd med Oslo-avtalene og FN-resolusjon 242. Det er derfor uholdbart at norsk politikk legger til grunn at bosetningene er ulovlige. Det samsvarer verken med folkeretten, norsk presedens eller de avtalene Norge selv har støttet

4. Et forbud vil ramme palestinerne hardest

Israelske bedrifter på Vestbredden gir arbeid til titusener og forsørger hundretusener av palestinere. Arbeid i israelske virksomheter gir:

• 2–3 ganger høyere lønn enn tilsvarende arbeid i PA-styrte områder
• Fullt vern etter israelsk arbeidsrett
• Bedre sikkerhet, sosiale rettigheter og stabil inntekt

Da BDS-kampanjen presset SodaStream til å flytte fra Judea og Samaria, mistet hundrevis av palestinere jobben og flere tusen mennesker ble kastet ut i fattigdom. Dette er et godt eksempel på hvordan økonomisk isolasjon av Israel skader palestinerne.

Et norsk handelsforbud vil motarbeide både økonomisk utvikling, normalisering og fredelig sameksistens – mål Norge tradisjonelt har støttet.

For mer detaljer, viser vi til boken Defeating Denormalization – Shared Palestinian and Israeli Perspectives on a New Path to Peace utgitt av Jerusalem Center for Public Affairs (https://jcpa.org/pdf/Defeating_Denormalization_Final_22_january.pdf).

5. Historiske erfaringer og konsekvenser for norske jøder

Historien i Europa og Midtøsten viser at økonomiske restriksjoner spesielt rettet mot jøder ofte har fått alvorlige følger. Selv om regjeringen ikke har slike hensikter, vil et lovfestet handelsforbud som i praksis retter seg mot jøder som bor eller driver virksomhet i et bestemt område, uunngåelig forstås i lys av denne historien.

Den arabiske ligas forsøk på handelsboikott mot Israel fra 1945 til ut på 1990-tallet førte blant annet til krav om at eksportører til arabiske land måtte erklære at de ikke var eiet av jøder eller hadde jøder ansatt.

Den norske jødiske minoriteten vil rammes spesielt:

• økonomisk, fordi mange har nærings- og familietilknytning til Israel
• akademisk og kulturelt, fordi loven vil skape barrierer mot samarbeid
• sosialt, fordi et statlig sanksjonsregime forsterker antisemittiske forestillinger som allerede er dokumentert i HL-senterets undersøkelser

Et slikt statlig signal vil øke risikoen for stigmatisering av norske jøder.

6. Avslutning

På bakgrunn av:

• svak og selektiv folkerettslig begrunnelse
• brudd med norsk og internasjonal handelspraksis
• fare for diskriminering i strid med Grunnloven
• betydelige negative konsekvenser for palestinere
• økt risiko for antisemittiske holdninger i Norge

vil vi på det sterkeste oppfordre regjeringen til å stanse arbeidet med å innføre et handelsforbud.

Med vennlig hilsen,

Lars Johan Nordgård

Styreleder Med Israel for fred (MIFF)

Conrad Myrland

Daglig leder Med Israel for fred (MIFF)