Israel og Ukraina

Bli medlem fra kun kr. 4 per uke

Deling av Jerusalem

Dette er et referat av en artikkel av Moshe Amirav. Han underviser på universitetet i Haifa og er en ekspert på Jerusalem. Han ledet ekspert-gruppen som gav råd til daværende statsminister Ehud Barak under forhandlingene om Jerusalem på Camp David i USA sommeren 2000. Som man vil se av artikkelen, representerer Amirav den sekulære venstresidens synspunkter og drømmer.

LO støtter at minst 7 millioner palestinere skal få flytte inn i Israel og stempler landet som apartheidstat. Vis din protest og bli medlem av MIFF nå! Vipps 39881.

Deling av Jerusalem

Under Camp David-forhandlingene gikk israelerne med på å dele Jerusalem. Det var flere grunner til det. En var at de håpet at det skulle kunne føre til en varig fred.

 

Men ikke mindre viktig er den demografiske situasjonen. Antallet arabere øker med ca. 3,5 % i året i Jerusalem. Antallet jøder øker med mindre enn 1,5 % (det har vel også vært år med nedgang). Dersom utviklingen fortsetter som nå, vil araberne utgjøre flertallet i byen om 20-30 år. Det er derfor viktig å få de jødiske og arabiske bydelene atskilt, slik at jødene kan være i varig flertall i sin egen hovedstad.

 

Jødiske og arabiske bydeler

Jerusalem har en jordisk side, symbolisert ved krysset på French Hill (den franske høyden), araberne kaller det Shuafat-krysset. Hver dag passerer tusener av israelere gjennom krysset til Det hebraiske universitetet, Ma’aleh Adumim og til de nordlige forstedene Neveh Ya’acov og Pisgat Ze’ev. Det er en lignende strøm av palestinere fra Shuafat og Beit Hanina til sentrum og Gamlebyen.

 

Det er ikke så mange som vet at på Camp David fant forhandlerne faktisk en løsning for dette kompliserte området. Ja, faktisk ble 99 % av problemene i Jerusalem løst. Utgangspunktet var det president Bill Clinton foreslo: «De arabiske delene til palestinerne og de jødiske delene til Israel.»

 

Partene var enige om viktige prinsipper for samarbeid og felles utnyttelse av landet. Området skulle bli et frihandelsområde, fritatt fra toll. Det skulle bli det nye handelssenteret i Jerusalem. Clinton lovte at to amerikanske ambassader skulle ligge i området. For første gang skulle araberne og verden anerkjenne israelsk suverenitet over den jødiske delen av Jerusalem, og byen skulle bli Israels anerkjente hovedstad.

 

Atarot-flyplassen, som ligger i nærheten, skulle bli en internasjonal flyplass som israelere og palestinere skulle drive sammen etter modell fra Basel i Sveits, hvor sveitsere og franskmenn driver hver sin terminal.

 

En stor turisme til Jerusalem/Al Quds inngikk også i planene. Det skulle sette i gang en økonomisk utvikling i byen, som har fått sin økonomi forverret i de senere år.

 

En himmelsk side

Det var altså enighet om hvordan byens 220 kvadratkilometer skulle deles mellom Israel og det palestinske styret. Men det ble ikke enighet om det lille området som først og fremst symboliserer byens himmelske side: Tempel-plassen.

 

Fjellet har ingen praktisk betydning, skriver Amirav, men symboliserer kilden til den tragedien at konflikten fortsetter. Det var ikke for ingenting både Theodor Herzl, Chaim Weizmann og David Ben-Gurion forsøkte å bli kvitt det. Ja, også utenriksminister Abba Eban foreslo på vegne av Eshkol-regjeringen at stedet skulle ha internasjonal status.

Amirav mener at den dagen vil komme da politikerne blir tvunget til å finne et kompromiss om møtestedet mellom Islam og jødedommen på Tempelfjellet. Deretter vil det være lett å løse de andre geografiske problemene. Da vil det bli to hovedsteder i en forent by, Fredens by.

Har du kommentarer til artikkelen?

Vi vil veldig gjerne høre din mening!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

This site is protected by reCAPTCHA and the Google Privacy Policy and Terms of Service apply.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Facebook
Twitter
Email
WhatsApp
0

Your Cart