David Horovitz er sjefredaktør i nettavisen The Times of Israel. Han har tidligere vært redaktør både for Jerusalem Post, Jerusalem Report og han har skrevet flere bøker.
Tirsdag 20. oktober påpeker Horovitz at angrepene mot jødiske israelere de siste ukene er godt organisert, til og med bedre enn under den såkalte andre intifadaen.
– På begynnelsen av 2000-tallet ga terrorister fra Hamas og Fatah opplæring og utrustning til selvmordsbombere før de ble sendt ut for å angripe våre busser, kjøpesentre, restauranter og andre mål. Der drepte de 10, 20, 30 personer per gang, skriver han.
– Vi står nå foran et ukjent antall potensielle angripere som har blitt opplært til et dødelig hat mot oss gjennom en godt organisert og planlagt kampanje. Budskapet om at «jødene legger planer for å skade Al-Aqsa-moskéen» har vært kunngjort i flere måneder av den palestinske politiske og religiøse ledelsen i tillegg til i offisielle og sosiale medier. President Mahmoud Abbas har gjort det i taler til befolkningen, Fatah har gjort det i flyveblader og innlegg på Facebook, Hamas har gjort det i deres videoer, Den Islamske bevegelsen i Israel har hevdet det og det samme har de arabiske representantene i Knesset. De har alle kastet bensin på bålet, fortsetter han.
I Norge prøver seniorforsker Jacob Høigilt ved Institutt for fredsforskning (PRIO) å framstille knivangrepene som «ukoordinerte», «kaotisk, ineffektivt og preget av individuelle voldshandlinger» (NRK Ytring 20. oktober 2015). Han skriver ikke et ord om hvordan palestinske ledere, særlig det siste året, har pisket opp til hat og kommet med oppfordringer til vold. Andre norske medier har omtalt angriperne som «ensomme ulver».
Men i Israel er det tydelig at angriperne jager i flokk, drevet fram av sine ledere. Angrepene skaper stor frykt i det israelske samfunnet.
– Akkurat som for 10-15 år siden drar vi daglig hjemmefra med viten om at det er folk rundt oss som ønsker å drepe oss. Hittil bruker de mindre ødeleggende metoder enn da. Men nå er de potensielt flere. De er midt blant oss, på den «gode» siden av sikkerhetsbarrieren vi satte opp for å stoppe selvmordsbomberne. Nå er angriperne menn, kvinner og til og med barn. Hjernevaskingen har vært så effektiv at de angriper oss med et hat så sterkt at de er villig til å dø bare for å kunne få drepe en jøde, skriver Horovitz.
Israelske arabere har også deltatt i volden, men deres rolle har vært temmelig marginal så langt. En kvinne fra Nasaret som trakk en kniv i Afula 9. oktober hadde tilsynelatende mentale problemer. Terroristen som knivstakk fire i Hadear 11. oktober bodde i Umm al-Fahm, men var født på Vestbredden og hadde kommet til Israel gjennom familiegjenforening. Moren til beduinen som angrep i Beersheba 18. oktober er fra Gaza. Terroristens familie og beduinledere var raske med å fordømme angrepet.
Horovitz håper at forholdet mellom jøder og arabere i Israel ikke skal forverres. Men situasjonen er kompleks. Samtidig som de fleste araberne avviser den jødiske staten og zionismen, er de fleste også lovlydige statsborgere.
– Den Islamske bevegelsen i Israel bruker denne konflikten til å hisse til hat og vold, mens de israelske arabernes mest vellykkede politiske parti, Hadash, ønsker sameksistens, skriver Horovitz.
Redaktøren mener israelske myndigheter gjorde en feil da de valgte å inkludere enkelte arabiske nabolag innenfor Jerusalems bygrense. Noen bydeler er aldri blitt helt integrert i byen. Det er tydelig når innbyggerne i en bydel må ha beskyttelse mot innbyggerne i nabobydelen. Likevel mener han at utplasseringen av noen få betongblokker og seks 3 meter høye betongelementer foran et bygg – i et forsøk på å hindre angrep med bensinbomber og steiner – ikke utgjør en ny deling av byen.
– De fleste israelerne ønsker ikke å styre over palestinerne, skriver han. De fleste israelerne ønsker en adskillelse fra palestinerne. Dersom palestinerne vil ha en stat basert på 1967-linjene, må de overbevise flertallet av israelerne at deres uavhengighet ikke vil true vår eksistens. Man skulle tro at dette var en selvfølge. Det er det tydeligvis ikke, skrier Horovitz.
Denne siste fasen med terror og vold – på samme måte som de konvensjonelle krigene, stormangrepene med selvmordsbombere, den vedvarende kampanjen av fordreininger, demoniseringer og benektelser av jødisk historie i Det hellige land – sender den motsatte beskjeden til Israel.
– Mange av verdens land er kortsiktige når de ser på Israel som en Goliat – selv om de vet, men nekter å akseptere – at Israel bare er en liten tynn og hatet stripe land i en stor region som koker av muslimsk ekstremisme. Men i blodig klartekst sier gjerningsmennene til israelerne; «Vi vil ikke leve ved siden av dere. Vi vil drepe dere og tvinge dere bort herfra», avslutter han.
