Det står mye fint i artikkelen om hvor godt Marokko har behandlet sine jøder. Og mye av det er sant. Det gjelder særlig den nåværende unge kongen og hans far og bestefar. De har vært så vennlige mot sine jøder at de noen ganger kanskje kunne være på grensen til å favorisere dem. Kongen har en jødisk rådgiver. Nylig er det et jødisk museum opprettet. Jøder og muslimer er opptatt av å dokumentere jødisk historie i Marokko. De frykter at den skal bli sporløst borte, slik den er blitt så mange andre steder i den arabiske verden.
Den største vennskapshandlingen skjedde under 2. verdenskrig. Marokko var en fransk koloni, og Frankrike var okkupert av nazistene. Marokkanerne nektet å gi franskmennene lister over landets jøder. Det reddet antakelig jødene fra en fryktelig skjebne.
Men ikke alt er herlighet og glede. Noen ganger blir jødene beskyldt for å støtte Israel mot palestinerne, og kan oppleve fiendtlighet. Den jødiske ungdommen føler seg fremmed sammen med den muslimske ungdommen, så det blir til at de få jødiske ungdommene i stor grad holder seg for seg selv. Dette er en viktig faktor bak at jødene drar, særlig ungdommen.
