De ble møtt av Ahmed Tibi, som er israelsk araber og medlem av Knesset, og som i en årrekke har fungert som rådgiver for Yasser Arafat. Denne artikkelen bygger på den reportasjen Tom Segev hadde i avisen Ha’aretz fra turen.
Inntrykket Segev hadde var at Arafat er en gammel mann som var i ferd med å venne seg til den tanken at han ikke vil se sine drømmer gå i oppfyllelse. Han visste at hans tid som leder var i ferd med å ta slutt, hvis den ikke var slutt allerede. Det var ingen særlig aktivitet i hans kontor. «Freden er ikke ment for oss, den er ment for våre barn,» sa han. Dagen før ble det meldt at han hadde sagt noe om at han kunne tenke seg å dø som en martyr.
Arafat og Uri Avnery snakket om den første gangen de to traff hverandre. Det var i Beirut i 1982, mens israelerne omringet byen. Avnery snek seg inn for å intervjue ham. Arafat sa at hans situasjon nå minner om hans situasjon i 1982.
Mens Segev var der, fikk Arafat en telefon fra Italia, noen ville ha ham til å uttale seg. Ellers var det ingen henvendelser. Det som nok sved mest, var at de arabiske lederne viste liten interesse for Arafat. De som var av interessert i ham, var stort sett israelske «fredsaktivister» og en del europeere.
Under det tre timer lange besøket snakket Arafat mye om fortiden, men nesten ikke et ord om framtiden.
Arafat er kjent for å være et aggressivt og vanskelig intervju-objekt. Men under dette besøket var han høflig og rolig. Det virket som om han var mest opptatt av hvordan han vil bli omtalt i historiebøkene.
Han benektet at hans folk stod bak et terror-angrep i Hadera i Israel like før. Han benektet at han kan arrestere dem som drepte den israelske turistministeren, Rehavam Ze’evi – de befinner seg i et område Israel kontrollerer, sa han. Han benektet at han hadde noe med våpenskipet Karine A å gjøre. Det er ikke sant at han har mye penger i ulike banker.
Han benektet at han hadde latt en god anledning gå fra seg under forhandlingene med tidligere statsminister Ehud Barak og president Bill Clinton. Segev forsøkte å få en forklaring fra ham på hva som egentlig gikk galt. Arafat sa at de hadde vært nær en avtale. Men til slutt gikk alt galt. Og grunnen var at Ehud Barak lukket seg inne og ikke ville snakke med noen i tre hele dager! Barak ville ikke en gang treffe sine nære rådgivere. [Segev lar det skinne gjennom at han er en smule skeptisk til dette og andre ting Arafat sier.]
Men plutselig sa han at alt strandet på Jerusalem. Hadde han fått suverenitet over Tempelfjellet, ville det ha blitt en avtale. [Arafat fikk det. Det eneste unntaket var at palestinerne ikke skulle ha lov til å ødelegge ruinene av Templet under bakken. Men Arafat og hans folk benektet høylydt at det noen gang har vært noe jødisk tempel, i hvert fall der.] Han ble spurt om flyktningene. «Etter FN-resolusjonene,» sa Arafat. [Palestinerne regner da med en resolusjon fra 1948 som gir palestinerne rett til å vende tilbake. Senere resolusjoner har fått med at det ville være helt urimelig, bl. a. siden nesten alle jødene i arabiske land har flyktet etterpå, de fleste til Israel.]
Arafat ble født i Egypt og vokste opp der. Men han tilbrakte visstnok noen år hos slektninger i Gamlebyen i Jerusalem. Når han snakker om sin barndom, gjør han det på en slik måte at disse årene blir de viktige. Han fortalte bl. a. om at han hadde et godt forhold til jødiske barn.
Fra Arafats kontorvindu kunne han se israelske tanks ca. 100 meter unna. Han gav et patetisk uttrykk av en mann som hørte fortiden til og som ikke ville innrømme noen feil, men la all skyld på israelerne.
