For en tid siden ble det presentert en undersøkelse om dette. Den viste at når sønn eller mann har militærtjeneste, betyr det at kone og mor har et liv i stadig bekymring. «Det er kvinnenes skjebne å være permanente nervevrak.» Det er verst for dem som har sønner i kampavdelinger. Men det er galt også for dem som har flere sønner inne samtidig.
Nyhetene blir utrolig viktige. For når en er drept eller alvorlig såret, er det kanskje sønnen. Eller i hvert fall en man kjenner fra skole, nabolag, jobb eller annet. Eller, enda verre: En som er i samme avdeling som sønnen. En sterk påminnelse om at det kan være sønnens tur neste gang. – Når telefonen ringer, skvetter man og frykter det verste.
Men ingen av de kvinnene som ble intervjuet i undersøkelsen, hadde frarådd sønnen å melde seg til kampavdelinger. Og ingen hadde rådet sønnen til å forlate Israel for å slippe militærtjeneste. For selv om det er mye smerte i militærtjenesten, er det også stolthet og pliktfølelse i det. Alle vet at slik må det være i et land som har slike naboer som Israel har.
Et annet typisk trekk er at selv den mest innbarkede feministen, som ville si «gjør det sjøl» til enhver mann som bad henne om å gjøre «kvinnearbeid» for seg, opptrer helt annerledes overfor sin militærsønn. Hver eneste mor som var med i undersøkelsen, og alle mødrene de kjenner, vasker sønnens skittentøy når han kommer hjem på permisjon. Hun koker den beste maten hun kan, baker kaker, stryker uniformen. Og når sønnen er i tjeneste, kjøper hun matpakker og sender til leiren.
Når man ikke vet om sønnen kommer levende og velskapt hjem til neste permisjon, er det ingen som vil ta sjansen på å bli oppett innvending resten av livet av at de ikke gjorde det de kunne mens han levde.
