I Stavanger Aftenblad for 30. mai 2003 hadde Jarle Natland et intervju med vår utviklingsminister, Hilde Frafjord Johnson. Egentlig ligger hele innholdet i intervjuet utenfor rammen av det dette nettstedet driver med. Men slutten av det synes vi likevel gir en fin bakgrunn for noe vi ofte tenker på. Vi tillater oss å gjengi følgende fra intervjuet:
Et besøk i Sør-Sudan på forsommeren 1998 er det som har gjort sterkest inntrykk på Hilde Frafjord Johnson.
– Der så jeg mennesker dø foran øynene mine. En utmagret mann bar kona og sin 14 år gamle datter i seks timer for å komme til helsestasjonen og få hjelp. Han kom for sent.
Sultkatastrofen i Sør-Sudan skyldtes tørke og borgerkrig, en krig som har drevet millioner på flukt.
– To millioner er døde og fire millioner på flukt som følge av konflikten i Sør-Sudan. Det setter krigene i Afghanistan og Irak i perspektiv. Den akutte nøden stjeler oppmerksomheten fra den langsomme døden. Der ser jeg min oppgave.
Så langt fra Stavanger Aftenblad. Dette er en grotesk illustrasjon av den største forfalskningen i mediene, en forfalskning som har vært nokså konsekvent i en årrekke: Hva som dekkes og ikke dekkes av de store mediene, og hvordan det dekkes. Uten at det ligger noen vitenskapelig undersøkelse i bunnen, er vårt inntrykk at mønsteret er nokså klart (og det går mange år tilbake i tid):
a) Alt som Israel gjør galt, eller som kan vris til å være galt, blir dekket som om verden skulle være uten virkelige problemer, mange ganger så sterkt som tilsvarende episoder andre steder.
b) Noe av det samme gjelder USA, men bare noen ganger. Jeg har inntrykk av at det dekkes mest når muslimer rammes.
c) Andre land får stort sett drive med sitt i fred. Det gjelder for eksempel Frankrike, og selvsagt Russland. For ikke å si Kina.
d) Det muslimer gjør av galt mot andre muslimer, har som regel liten interesse, men det hender at det utløser et visst engasjement.
e) Det muslimer gjør mot «vanlige» europeere og amerikanere, dekkes noen ganger, mer jo «nærmere» vedkommende «hvite» står oss.
f) Det muslimer gjør mot kristne og andre minoriteter i sine egne land, har praktisk talt null interesse. Det kanskje mest groteske eksemplet på det er Sør-Sudan, hvor et muslimsk regime driver terror mot den innfødte befolkningen i sør i et omfang som ministeren forteller ovennevnte intervju i Aftenbladet. (Der står det helt «anonymt» på slutten av et intervju som handler om andre ting.) I det muslimske Indonesia er tusener av kristne drept og hundretusener jaget på flukt. Det har liten interesse. Det Israel gjør av virkelige og påståtte «ugjerninger», dekkes mange ganger så sterkt (antakelig flere hundre ganger).
Så lenge kommunismen fantes, og den grad den finnes fremdeles, er det samme mønsteret: Kommunister kunne og kan drepe mennesker i tusener (tidligere i millioner) uten at det har noen særlig interesse, verken mens det skjer eller etterpå.