Amotz Asa-El er en av redaktørene i Jerusalem Post. Han skriver i en kommentar til Sasson-rapporten at de forholdene rapporten beskriver, er typisk israelske på mange felter.
Israelerne er veldig dårlige til å planlegge. Alt går «fra hånd til munn», situasjoner blir behandlet etter som de oppstår, uten noen overordnet plan. Derimot er israelerne mestere i å improvisere.
Reservetjenesten
Som et eksempel nevner han reservetjenesten for soldater (miluim). Israelske soldater blir innkalt til militærtjeneste flere uker hvert år (det vi her hjemme har kalt «rep»). Reservesoldatene ble innkalt når det var krigssituasjon.
Systemet har virket i Israels kriger. Men mellom krigene ble reservesoldatene ofte satt til oppgaver som burde være overlatt til førstegangs-soldater eller sivilt ansatte. Man innkaller ikke leger, forretningsfolk, bønder, lærere, forskere osv. til militærtjeneste og setter dem til å lage mat, holde vakt, være sjåfører osv. Men akkurat det har det israelske forsvaret gjort.
Et slikt misbruk av den mannlige befolkningen (mest jøder) har kunnet foregå i 50 år. Ikke fordi noen ville soldatene noe vondt. Men reglene var slik at forsvarsledelsen hadde tilgang til dem, og da var det enklere å innkalle noen reservesoldater enn å lage en ordentlig plan for hvordan de kunne bruke den stående hæren.
Dette førte til at oppmøtet på reservetjenesten var lavt, soldatene forsøkte å slippe fri. Noen var redd for soldatenes moral. Men våren 2002, da israelerne måtte gå til aksjon mot den største terror-bølgen som har rammet dem, viste det seg at soldatene er like motiverte som før når det gjaldt. Så godt som alle møtte opp til den tjenesten som da var aktuell, selv om det dreide seg om krig og ikke var ufarlig.
Først nå i mars 2005 er det endelig vedtatt at misbruket av voksne folk skal bli slutt: Reservetjenesten skal bestå av militær trening og (når det trengs) militære oppdrag.
Vakttjeneste, matlaging m.m. skal være forbudt.
Bosetninger
Asa-El mener at situasjonen med bosetninger først og fremst er et resultat av israelernes manglende evne til å planlegge. Det hele får utvikle seg i en kaotisk situasjon, og i kaoset må man gjøre det beste ut av tingene og kan ikke alltid følge firkantede regler.
Manglende planlegging går tilbake til den britiske perioden, mener Asa-El, da britene stod for planleggingen og jødene ofte forsøkte å omgå den. Det går også enda lenger tlbake, til ghettoen og landsbyene hvor leveforholdene var slik at jødene bare måtte konsentrere seg om dagliglivets slit og strev.
