Etter mordet på statsminister Yitzhak Rabin ble beskyldninger kastet frem og tilbake mellom ulike parter i det israelske samfunnet. Her har vi samlet noen av artiklene vi trykket i Midtøsten i fokus nr. 6/ 1995.
Sikkerhetstjenestenes farlige lek med ilden
Som artikkelen om Raviv viser, har den israelske sikkerhetstjenesten tydeligvis drevet en meget farlig lek med ilden i forkant av mordet på Rabin.
At man må samle informasjon om grupper som kan ty til vold, er rimelig. Men at det er sikkerhetstjenesten som oppretter disse gruppene og driver omfattende agitasjon i unge sinn og til dels presser dem til å være med på vold, er langt hinsides. Det kunne se ut som om er sikkerhetstjenesten, ved Raviv, som står bak det meste av den høyreorienterte volden i Israel i tiden før mordet.
Det er derfor betimelig at flere ledende folk i sikkerhetstjenesten har mistet jobben etter dette.
Jeg kan ikke tenke meg at Rabin selv har visst om det som skjedde. Men på sin måte har han også selv lekt med ilden. Som meldt i forrige nummer, snakket han til og om amerikanske jøder på en måte som fikk den sterkt venstreorienterte formannen i Jewish Agency, Avram Burg, til å si at Rabins angrep var «en feil av historiske dimensjoner». Han påpekte at de amerikanske jødene generelt ikke er ekstreme, selv om Rabin fikk det til å høres slik ut. I sin nekrolog skriver Hirsh Goodman i Jerusalem Report at Rabins forhold til diasporaen var blitt bittert («acrimonious») (noe JR ville forsøke å rette opp med et intervju).
Hirsh Goodman skrev i oktober til Rabin: «Rabin har ført oss inn i Oslo-prosessen. Han må nå føre oss gjennom den. Lederskap er ikke å forbanne og nedverdige dem som ikke er enige med ham. Det er å ha mot til å fortelle folk hva framtida har å by dem, og ikke holde dem i uendelig tvil.» (Dette siste gikk på at jødene på Vestbredden har fått vite veldig lite om hva som skal skje med dem, til tross for at det går på deres egen sikkerhet.)
Rabin har sagt til nye innvandrere at hvis de ikke er enige med regjeringen, kan de «dra tilbake». Flere ganger har han sagt (mer og mindre rett ut) at Likud samarbeider med Hamas (fordi begge gruppene av hver sine grunner er imot fredsprosessen).
I en lederartikkel i oktober stilte Jerusalem Post spørsmålet om Rabin provoserte for å kunne legge skylden på Likud når ekstreme grupper overreagerte. La oss håpe at denslags aldri var i Rabins tanker.
Likud-lederes lek med ilden
Etter mordet har mange lagt en betydelig del av skylden på det største opposisjonspartiet, særlig ved lederen Binyamin Netanyahu og Ariel Sharon.
Ifølge Jerusalem Report har Ariel Sharon gjort det meste av grovarbeidet, med stygge beskyldninger mot regjeringen og venstresida. Blant annet fortalte han en leder i Kiryat Arba at «Rabin hater dere. Det er simpelthen et grenseløst hat.»
Netanyahu blir beskyldt for å ha utnyttet religiøse og andre ekstremister. I vage ordelag har han tatt avstand fra dem. Men i praksis har han utnyttet den stemningsbølgen de kunne skape.
Andre Likud-ledere, som Dan Meridor og Ehud Olmert, har unngått demonstrasjoner hvor ekstreme grupper har deltatt. Netanyahu har deltatt. Dermed har han gitt Likud et «ekstremist-image». – Det er også trukket fram at Netanyahu har brukt til dels tvilsomme metoder i indre maktkamper i Likud tidligere.
Netanyahu benekter anklagene. Og i et leserbrev i Jerusalem Post skriver Aaron Lerner at Netanyahu har tatt avstand fra slagord som «Rabin er morder» og «Rabin er forræder» ved alle anledninger. Han har forlangt at de skulle fjernes fra demonstrasjoner. Han har sagt det samme utallige ganger på TV.
Men det er nok ikke tvil om at også Netanyahu og partiet hans har trukket lærdommer av det som er skjedd. Selv om man kan ha aldri så gode forklaringer, vil det neppe skje mer at han vil delta i den typen demonstrasjoner som han er kritisert for. For det er så rart med det gamle ord: Vis meg dine venner, så skal jeg si deg hvem du er.
Manglende ytringsfrihet?
Etter mordet har ulike grupper kommet beskyldt hverandre for overtramp av ulike slag. I tillegg til det som er omtalt i andre artikler, nevner vi følgende:
Religiøse jøder er blitt mobbet og beskyldt for mordet. Det gjelder også folk som på ingen måte er ekstremister.
Religionsminister Shetreet har forlangt at en rabbiner skal trekke seg fordi han for flere år siden skrev en artikkel under overskriften «Er Rabin forræder?» Han bruker artikkelen til å tilbakevise denne påstanden, selv om han erklærer seg helt uenig i Rabins politikk.
En ungdom som hadde kommet med kritiske uttalelser mot regjeringen politikk, ble arrestert for å «undergrave fredsprosessen». En rekke rabbinere skal også være arrestert på tvilsomt grunnlag.
Ifølge Jerusalem Post er det kommet et hysteri inn i politiet og andre kretser som går på ytringsfriheten løs. Men forhåpentligvis vil det gå seg til nokså snart.
Og sikkert er det at oppfordring til vold, for ikke å si drap, må tas mye mer alvorlig enn hittil i Israel.
«De religiøse har skylda»
I det første nummeret av Jerusalem Report etter mordet, gir Ze’ev Chafets de religiøse skylda for mordet. Chafets legger som vanlig ingen fingre imellom:
«Når de hørte at Rabin var død, forsøkte radikale rabbinere feberaktig å selge den tanken av Amir var en avviker, en gal. Kanskje det, men han er ikke mer gal («crazier») enn de er. … Mordet var, først og fremst, en religiøs forbrytelse.»
Etter mordet har en del religiøse ledere gått i seg selv. Noen har lekt litt med tanken på om Rabin kunne være rodef, forræder. I den utsatte stillingen jødene var som fremmede i mange land, var det strenge regler for dem som sviktet sitt samfunn og hjalp fienden.
Det er vel få som har sagt eller skrevet rett ut at Rabin burde myrdes. Men mange føler at de ikke har vært tydelige nok. Blant annet er det i utgangspunktet umulig at en som representerer flertallet, kan være forræder mot samfunnet som sådant.
Og ellers har mange rabbinere ikke vært nøye nok med det som ifølge jødisk tro er en av historiens viktigste lærdommer: Indre strid var grunnen til at jødene tapte for romerne i år 70. Det er en luksus jødene, uansett, ikke kan koste på seg. Uenighet, javel. Men meningene skal brytes på demokratisk vis, og lovlig fattede vedtak skal følges.
Endelig innrømmer en del ortodokse rabbinere nå etter mordet at de har hatt en teologi som har vært for ensidig orientert mot landet, og dermed mot å oppgi kontrollen over noen del av Vestbredden. Riktignok er landet viktig. Men å spare liv er enda viktigere. – Nå kan det kanskje være forskjellig hva man tror om hvorvidt den nåværende fredsprosessen vil spare liv på lengre sikt. Men uansett: Debatten blir skjev når landet nesten blir det eneste perspektivet i debatten.
Det vil være urettferdig å gi de fleste religiøse skylda for mordet. Men lærdommer kan man trekke, spesielt med henblikk på tydelighet og prioritering i undervisningen.
Andre arkivartikler i forbindelse med mordet på Yitzhak Rabin:
Yitzhak Rabins liv
Mordet på Rabin
Etter mordet
Mord styrt av sikkerhetstjenesten?
Lek med ilden
Rabins rolle i fredsprosessen
Rabins feiltakelser
Andre relaterte lenker:
Temasiden for Yitzhak Rabin
