– Israel vil ta områder som i dag er palestinske. Det vil
være på linje med det Sovjetunionen gjorde etter andre verdenskrig da de annekterte
de baltiske landene – hvis Israel gjør alvor av sine trusler, sa Anniken Huitfeldt
til NRK 28. april. Huitfeldt er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og
leder av utenriks- og forsvarkomiteen.
Advokat Jan Benjamin Rødner, MIFFs første styreleder og nåværende
styremedlem, kommenterer Huitfeldts uttalelse slik:
Dette er en falsk eller i beste fall kunnskapsløs
sammenligning.
Det er mange sentrale forskjeller mellom de to:
1. Det er ingen internasjonal traktat som sier at Russland
har noen form for eiendomsrett til de baltiske landene. Når det gjelder Judea
og Samaria skal disse tilhøre den jødiske staten ifølge Balfour-deklarasjonen,
San Remo-traktaten. Versailles-traktaten og FN-pakten artikkel 80.
2. Den palestina-arabiske motparten har konsekvent siden
1920 motsatt seg at det i det hele tatt skulle eksistere noen jødisk stat noe
sted i Midtøsten. Og de arbeider konsekvent for at Israel skal utslettes fra
kartet. De baltiske statene har aldri arbeidet for at Russland, tidligere
Sovjetunionen, ikke skulle eksistere enn si arbeidet for at Russland skal
fjernes fra kartet og kjempet for at de selv skal overta landområdet.
3. De baltiske statene driver ikke angrepskrig mot Russland.
De arabiske statene og den palestina-arabiske ledelsen har mange ganger gått
til militært angrep på Israel. Og når de ikke føler seg sterke nok til å starte
regulær krig tyr de til terror i stedet.
4. På bakgrunn av den holdningen araberne har hatt og har til
Israel, har Israel en klar folkerettslig rett til å forsvare seg, herunder
invadere Judea og Samaria om nødvendig og administrere området så lenge
motparten ikke er villig til å sette seg til reelle fredsforhandlinger.
Tidligere var den arabiske siden villig til å forhandle, så lenge de følte at
de kunne vinne noe ved forhandlingsbordet. Men når Israel ikke har vist seg
villig til å bøye seg for krav som åpenbart er ment å føre til utslettelsen av
Israel, har araberne valgt å ikke forhandle i det hele tatt. Da har den
arabiske siden, ifølge internasjonal rett, ingen rett til å anse Israels
tilstedeværelse i Judea og Samaria som ulovlig. Og ifølge internasjonal rett
vil området efter hvert gå over til å bli Israelsk land om Israel ønsker det.
5. Går vi tilbake til FN-resolusjon 242, fremgår det av den
at Israel har krav på å leve innenfor sikre og anerkjente grenser og at disse
grensene ikke behøver å være identiske med våpenhvilelinjene fra 1949. Altså at
det ikke er folkerettsstridig om deler av Judea og Samaria blir annektert av
Israel. Det er nu gått 53 år og den arabiske siden nekter å leve i fred med sin
Israelske nabo. Da er det intet folkerettslig i veien for at områder som er
vesentligst bebodd av israelere blir annektert. Dette vil også være i overensstemmelse
med det som er formålet med de sentrale traktater på dette området, nemlig at
forholdene blir normalisert. Araberne insisterer på ikke å ville normalisere
forholdet til Israel. Da blir Israel henvist til ensidige tiltak og det er
dette som nu skjer.
6. Det som er folkerettsstridig i denne saken er at den
arabiske siden nekter å ville leve i fred med Israel, dyrker vold og hat og
bedriver terror. Dersom det skal være håp om virkelig fred i dette området, er
det viktig at den vestlige verden tar skarp avstand fra den arabiske praksis og
propaganda, fordømmer og stopper belønning av terrorister og opplæring til hat
i sine barnehager, skoler og media.
