12. mai svarer Arild I. Olsson på min replikk til hans kommentartikkel fra 5. mai. Stavanger Aftenblads journalist skriver at «Conrad Myrland er på dypt vann når han raljererer over pressens Midtøsten-dekning i sitt usaklige personangrep». Men min replikk inneholdt ikke et ord om pressens Midtøstens-dekning generelt og heller ikke noe personangrep på Olsson. Å anklage noen for å ikke treffe spikeren på hodet er ikke det samme som å trekke i tvil deres motiver.
Jeg påpekte at Olsson skrev om anneksjon av Vestbredden som
om Israel har planer om å annektere hele området. Det har de ikke, og
det er best illustrert ved kartskissene i Trump-planen. Det er trist at Olsson opplever
det «trakasserende» at jeg påpeker dette.
Olsson anklaget Israel for «på flere måter å være» en «apartheidstat»
i kontekst av at israelske arabere opplever å være annenrangs borgere. Men at
noen føler utenforskap eller opplever å være annenrangs borgere gjør ikke noe
land til en apartheidstat. Det var mitt poeng. Olsson leser meg feil. Jeg
sammenligner ikke apartheid med utenforskap, jeg påpeker at det er forskjellig.
«Røde Kors kjenner veldig godt til det regimet som styrte Sør-Afrika under
apartheidperioden, og vi svarer til alle dem som anklager Israel for det samme:
Nei, det er ikke noe apartheid i Israel. Det er ikke noe regime som tror på en
overlegen rase eller som nekter grunnleggende menneskerettigheter til én
spesiell gruppe mennesker på grunn av deres påståtte underlegenhet. Det er en
blodig nasjonal konflikt, hvor det mest fremtredende og tragiske er en årelang
okkupasjon. Men det er ikke noe apartheid,» sa sveitsiske Jacques De Maio, som
ledet Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Israel i 2017.
Jeg har ingenting imot at Olsson stiller spørsmål med hva et
eventuelt Stor-Israel kan utvikle seg til. Det er en viktig debatt, og den
raser hele tiden internt i Israel (og gjengis av MIFF). Som jeg skrev blir
Olssons bekymring delt av mange israelere. Men hvis Aftenbladet skal debattere dette
bør man forvente at avisen får fram for leserne at det den fordømmer og advarer
mot (å annektere 100 prosent uten å gi stemmerett) er noe annet enn det Israel antyder
at de har planer om (annektere 30 prosent, gi erstatningsområder og at
palestinerne fortsetter å ha stemmerett i et palestinsk selvstyre/stat).
Senest 19. september 2019 skrev Olsson at «Israel er den politiske enkeltfaktoren som bidrar til størst demokratiunderskudd i hele regionen». Nå skriver han: «Israel er heldigvis et liberalt demokrati.» Jeg gleder meg over denne positive utviklingen.
Det er også gledelig at Olsson «på ingen måte vil slå Israel i hartkorn med MIFF». Det er veldig profesjonelt, siden det er forskjell på en norsk medlemsorganisasjon og en fremmed stat.
