Denne artikkelen er basert på et innlegg skrevet av Khaled Abu Toameh hos Gatestone Institute. Toameh er en prisvinnende israelsk-arabisk journalist.
Den 11. og 12. mai arrangerte de palestinske selvstyremyndighetene (PA) massive markeringer over hele Vestbredden for å minnes «Nakba» – begrepet palestinerne bruker for å beskrive opprettelsen av staten Israel i 1948.
Nakba betyr «katastrofen» på arabisk.
Hundrevis av palestinere marsjerte gjennom gatene i Ramallah. De vaiet med flagg, bar på symbolske «returnøkler» og ropte slagord som «Vi lever i en ny Nakba hver dag» og «Vi vil aldri glemme retten til å vende tilbake».
Høytstående palestinske tjenestemenn, inkludert toppfigurer fra det regjerende Fatah-partiet og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), deltok på markeringene. Nok en gang bekreftet de sin absolutte forpliktelse til det såkalte flyktningspørsmålet og kravet om «retten til å vende tilbake».
Wasel Abu Yousef, medlem av PLOs eksekutivkomité, uttalte under markeringen at Israel etter 78 år «forsøker å undergrave den hellige retten til å vende tilbake». Han la til at flyktningenes «rett til å vende tilbake» vil forbli «en historisk rett som ikke kan foreldes eller oppgis over tid».
Krever Israels demografiske undergang
Ved første øyekast kan «retten til å vende tilbake» høres ut som et humant og symbolsk krav. I realiteten representerer det imidlertid et av de mest ekstreme og ufravikelige kravene i den israelsk-palestinske konflikten.
Når palestinske ledere snakker om «retten til å vende tilbake», snakker de ikke om å bosette flyktninger i en fremtidig palestinsk stat på Vestbredden eller i Gaza. De krever i stedet at millioner av palestinere som er klassifisert som «flyktninger» – inkludert etterkommere i flere generasjoner etter de opprinnelige flyktningene fra 1948–1949 – skal få bosette seg inne i selve Israel. Målet er å oversvømme Israel med millioner av palestinere og dermed gjøre jødene til en minoritet i sitt eget land.
Dette kravet er helt motstridende til selve ideen om en «tostatsløsning». Under en reell tostatsløsning ville palestinerne opprette sin egen uavhengige stat ved siden av Israel. Likevel sier de palestinske lederne i praksis at de ikke bare vil ha en egen stat, de vil også ha den demografiske ødeleggelsen av Israel gjennom masseinnvandring av palestinere.
Ingen israelsk regjering – enten den tilhører venstresiden, høyresiden eller sentrum – vil noensinne kunne gå med på et slikt nasjonalt selvmord. Det er nettopp derfor dette kravet har vært den største hindringen for reelle fredsforhandlinger helt siden Oslo-avtalen ble undertegnet mellom Israel og PLO i 1993.
Den fortsatte heroiseringen av «Nakba» og det ufravikelige kravet om «retten til å vende tilbake» viser at mange palestinere overhodet ikke har oppgitt sin langsiktige drøm om å erstatte Israel, snarere enn å leve i fred side om side med den jødiske staten.
Utsletter jødisk historie
I Vesten blir «Nakba-dagen» ofte fremstilt som en ren minnedag for palestinske flyktninger som mistet sine hjem under den arabisk-israelske krigen i 1948–1949. Det som imidlertid konsekvent overses, er det politiske budskapet bak disse markeringene, og de farlige konsekvensene det har for enhver fremtidig fred.
Ved å definere Israels opprettelse som en «katastrofe», forteller den palestinske ledelsen i realiteten sin egen befolkning at selve eksistensen av Israel er illegitim. Dette er ikke et språk som innbyr til forsoning, sameksistens eller kompromiss. Det er avvisningens og ekstremismens språk.
Tenk om den ene parten i en konflikt hvert eneste år markerte opprettelsen av nabolandet som en katastrofe som må reverseres. Ville noen i det internasjonale samfunnet oppriktig tro på at en slik retorikk forbereder et folk på fred?
De årlige Nakba-markeringene handler ikke bare om sorg over historiske hendelser. De forsterker tvert imot narrativet om at jødene er fremmede kolonister uten noen legitim historisk eller nasjonal tilknytning til landet.
Dette narrativet sletter effektivt ut tusenvis av år med jødisk historie i Jerusalem, Hebron, Judea, Safed, Tiberias og andre steder i Israel.
Budskapet palestinerne hører fra sine egne ledere er krystallklart: Israel ble født i synd, har ingen rett til å eksistere, og må en dag forsvinne. Denne systematiske indoktrineringen forklarer hvorfor alle fredsforsøk har mislyktes opp gjennom tiårene.
Israel er fjernet fra kartet i skolebøker
En av de største hindringene for fred har alltid vært at palestinske ledere nekter å forberede sitt folk på et kompromiss med Israel. Sagt rett ut finnes det overhodet ingen vilje til å gjøre det. Mens vestlige politikere fortsetter å tviholde på visjonen om en «tostatsløsning», fortsetter palestinske ledere å utdanne sitt folk til å tro at hele Israel er «okkupert Palestina».
Palestinske skolebøker, offisielle medier, taler og offentlige arrangementer forbereder ikke palestinerne på tanken om at jødene er et legitimt folk med nasjonale rettigheter i Midtøsten. I stedet læres befolkningen opp til å se på Israel som en midlertidig og illegitim enhet.
Kartene som brukes i geografi- og historiebøkene utelater som regel staten Israel fullstendig. Hele regionen mellom Jordanelven og Middelhavet er merket som «Palestina», og israelske byer er enten slettet eller gitt arabiske navn.
Det som gjør de siste Nakba-markeringene spesielt betydningsfulle, er tidspunktet de finner sted på. Disse demonstrasjonene kommer samtidig som Trump-administrasjonen krever omfattende reformer fra de palestinske selvstyremyndighetene, særlig innen utdanning, styresett og fjerning av oppfordringer til hat og vold.
I årevis har vestlige regjeringer lagt press på de palestinske selvstyremyndighetene for å revidere skolepensum, stanse jødehatet, bekjempe antisemittisme og forberede befolkningen på fredelig sameksistens. Palestinske tjenestemenn svarer som regel med å gi tomme løfter til Vesten om reform og moderasjon.
Scenene fra Ramallah og andre palestinske byer forteller imidlertid en helt annen historie.
Hvordan kan en ledelse som kaller Israels opprettelse som en «katastrofe» mene alvor med fred? Hvordan kan ledere som fortsetter å fremme fantasien om «retten til å vende tilbake» hevde at de støtter sameksistens? Hvordan kan det internasjonale samfunnet forvente reelle reformer så lenge palestinske ledere fortsetter å indoktrinere sitt eget folk med fortellinger om avvisning og offerrolle?
Problemet stikker dypere enn Hamas
Trump-administrasjonen og vestlige giverland bør lytte nøye til budskapene som kommer fra Ramallah. Problemet er ikke begrenset til terrororganisasjoner som Hamas eller Palestinsk Islamisk Jihad (PIJ). Problemet stikker langt dypere og er langt mer utbredt.
Selv de angivelig «moderate» lederne i de palestinske selvstyremyndighetene (PA) fortsetter å spre narrativer som visker ut Israels eksistens og fornekter jødenes historiske rettigheter.
En ledelse som oppriktig ønsket fred, ville ha utdannet folket sitt til kompromiss, gjensidig anerkjennelse, respekt og sameksistens. Den ville lært palestinerne at jødene ikke er fremmede inntrengere, men et folk med dype historiske røtter i landet som strekker seg nesten 4000 år tilbake i tid.
I tillegg ville den ha forberedt palestinerne på å bygge sin egen fremtid, fremfor å drømme om å omgjøre utfallet av krigen i 1948.
I stedet velger de palestinske lederene å markere Israels fødsel som en tragedie, mens de lover sin befolkning at kampen mot Israels eksistens ikke er over. Så lenge dette narrativet får dominere den palestinske politiske kulturen, vil fred forbli en umulighet.









