I kommentarfeltet til en artikkel i den svenske nettsiden Kvartal har en skribent som kaller seg «Michael C» påpekt fem teknikker som mediene bruker.
– Ved å bruke en rekke tilbakevendende journalistiske triks forvrenges en kompleks forsvarskrig mot terrorisme til en svart-hvitt-historie om en skruppelløs militærmakt mot en forsvarsløs sivilbefolkning, skriver han.
«Michael C» tar utgangspunkt i en konkret artikkel med tittelen «Israel angriper Beirut – flere døde». Men vi kjenner igjen de samme teknikkene fra mange artikler og reportasjer i norske medier. MIFF gjengir en oversettelse av innlegget, lett tilpasset av MIFF for økt lesbarhet.
1. Kontekst blir slettet (historisk og operasjonell hukommelsestap)
Artikkelen lider av en fullstendig mangel på årsak og virkning. Det faktum at Israel advarte i flere uker om at Hizbollahs (som daglig skyter raketter mot sivile i Nord-Israel) beskyttelse ville føre til angrep på kraftledningen i Beirut er utelatt. Det er heller ingen omtale av den libanesiske regjeringens manglende handling, eller av Israels nylige advarsler til innbyggere i området via tekstmeldinger og brosjyrer. Ved å kutte ut konteksten forvandles et presisjonsangrep mot en terrorleder til det som ser ut til å være en isolert og uprovosert galskapshandling.
2. Barn blir misbrukt som et emosjonelt propagandaverktøy
Fokuset er umiddelbart på antallet drepte barn, basert på en enda mer ubekreftet kilde: det Hizbollah-kontrollerte helsedepartementet. Dette er et effektivt knep for å blokkere leserens logiske tenkning og erstatte den med moralsk indignasjon. Media utelater bevisst det faktum at terrororganisasjoner i stor grad bruker 15-17-åringer som aktive stridende (barnesoldater). Når en 17-åring faller i kamp med en RPG-rakett, rapporteres det i vestlige medier som «et dødt barn», noe som er dypt misvisende.
3. Terroristene blir usynliggjort
I overskrifter og innledende tekst er ordet «Hizbollah» iøynefallende med sitt fravær. I stedet er det byen Beirut som angripes og fremstilles som en passiv mottaker av vreden til den «store, stygge IDF». Ved å rapportere dødstallene som et anonymt engangsbeløp («10 drepte»), unnlater media å gjøre sitt journalistiske triks: Hvor mange var terrorledere? Hvor mange var vakter? Terroristene anonymiseres og omdannes med tilbakevirkende kraft til sivile ofre i leserens øyne. Dessverre er det dette forvrengte bildet europeiske politikere handler ut fra, tror på og tar sine beslutninger basert på.
4. IDF presenteres som skruppelløse løgnere
Når media bruker distanserende formuleringer som «IDF hevder det var et presisjonsangrep», mistenkeliggjøres en demokratisk hær på en måte som aldri gjøres med diktaturer eller terroristgrupper. De ignorerer fullstendig det faktum at IDF er en nasjonal vernepliktig hær bestående av vanlige sivile – ingeniører, sykepleiere og lærere – som er tvunget til å dra ut for å forsvare landet. Israels unike varslingssystem og det faktum at militæradvokater med vetorett er involvert i hvert angrep for å sikre at folkeretten følges, forfalskes også. Å skjule denne informasjonen, som er fullstendig åpen og tilgjengelig, er et bevisst valg fra journalistene.
5. Militær analyse blir erstattet med humanitær ekstremisme
En grunnleggende journalistisk analyse må svare på spørsmålene Hvem, Hva, Hvor, Når og fremfor alt Hvorfor. Det bør være av største interesse for leseren å finne ut om operasjonen var effektiv og hva formålet var (for eksempel å slå ut kommandosentralen som ledet missilangrepene mot Tel Aviv). I stedet har media erstattet militær analyse med humanitær ekstremisme; det som fortsatt måles er nivået av lidelse på bakken. Dette gjør det umulig for publikum å forstå militær strategi eller nødvendigheten av et lands selvforsvar.
Til slutt, når vestlige medier og offentlige tjenester spiller en rolle i denne dramaturgien, opptrer de effektivt som nyttige idioter for informasjonskrigføringen til terrororganisasjoner. Ved å plukke ut den åpne selvkritikken av israelsk demokrati for å skape «vi tok deg i en feil»-øyeblikk, mens de kjøper terroristenes ubekreftede informasjon direkte, har media forlatt sitt oppdrag med å formidle sannheten. Resultatet er ikke journalistikk – det er innpakket propaganda.
Nei, Israel har ikke angrepet Beirut. Den har angrepet Hizbollah i Beirut, noe den har advart om i flere uker og oppfordret den libanesiske regjeringen til å iverksette tiltak, men har i stedet sett sivile i Tel Aviv bli beskutt. Prøv overskriften «Israel reagerer på Hizbollah-angrep mot sivile i Tel Aviv».
