I juni la regjeringen «lov om handelsforbud med israelske bosetninger i Palestina» ut på høring. Allerede i desember 2025 sendte MIFF en advarsel om et slikt handelsforbud til regjeringen.
Regjeringen har oppgitt over 60 høringsinstanser for sitt lovforslag, blant dem er MIFF den eneste pro-israelske grupperingen. MIFF kommer til å sende inn et høringssvar innen fristen 19. september.
Også noen andre europeiske land jobber med handelsforbud mot israelske bosetninger i disse dager. Belgias regjering la fram et forbud 18. juli. I Irland har et lovforslag vært på gang i flere år, og Spania er også i bevegelse.
– Innpakket i diplomatisk, steril språkbruk, fremstiller europeiske byråkrater dette som en håndheving av FNs sikkerhetsråds resolusjon 2334. (…) Under dette dekket av lovlighet ligger en mørkere innenriks virkelighet. Beslutningen om å føre økonomisk krig mot den jødiske staten er kapitulasjon for intern radikalisme. Det er en direkte konsekvens av fremveksten av politisk islamisme og en skremmende gjenoppblomstring av antisemittisme som systematisk kaprer de demokratiske institusjonene i Vest-Europa, skriver den marokkanske skribenten Amine Ayoub i Ynetnews.com. Ayoub er tilknyttet den amerikanske tenketanken Middle East Forum.
Ayoub mener tiltakene mot Israel kommer fordi europeiske politikere har gjort sine politiske allianser avhengig av stemmegivere som blir mobilisert av islamistiske netttverk.
– Europeiske politikere er livredde for å utløse sosial uro i sine parallelle samfunn, og har valgt minste motstands vei. De blidgjør den radikale gaten ved å ofre sitt strategiske forhold til det eneste stabile demokratiet i Midtøsten, skriver Ayoub.
I kjølvannet av denne kapitulasjonen følger en tsunami av trusler og vold mot europeiske jøder.
– Når en europeisk regjering formelt erklærer at produkter produsert av jøder i deres forfedres hjemland er ulovlige, gir det eksplisitt statlig bekreftelse til mobben som er toneangivende for dnene antisemittismen. Den institusjonelle delegitimeringen oversettes direkte til vold i europeiske gater, der synagoger krever permanent militær beskyttelse og kosher-bedrifter opplever hærverk, skriver Ayoub.
Den marokkanske skribenten mener Israel ikke kan svare på det europeiske presset ved å trekke seg ut av Judea og Samaria (Vestbredden). «Dersom Israel skulle gi etter for internasjonalt økonomisk press og trekke seg tilbake fra disse viktige åsene, ville det resulterende vakuumet raskt bli fylt av iranske stedfortredere og terrornettverk. Terrorområdet med utsikt over Ben Gurion lufthavn og storbyområdet Tel Aviv ville bli forvandlet til en permanent utskytningsrampe for raketter, en gjenskapelse av de katastrofale realitetene man har sett i Gaza og Sør-Libanon. Europeiske ledere har lett råd til å hengi seg til utopiske fredsfantasier, men israelske ledere, som må leve med de dødelige konsekvensene av sikkerhetssvikt, har ikke den luksusen,» skriver Ayoub.
Verden er full av omstridte landområder, likevel er det bare jøder som bor i Judea og Samaria den norske regjeringen er ute etter å straffe.
– Denne strenge dobbeltmoralen oppfyller perfekt den globalt aksepterte definisjonen av moderne antisemittisme. Når det internasjonale samfunnet rutinemessig anvender et unikt, umulig sett med standarder på Israel som det ikke anvender på noen annen suveren nasjon, blir de underliggende motivene avslørt som ondsinnede, fremholder Ayoub.
Lovforbud mot handel med bosetninger vil gjøre Norge og andre europeiske land mindre relevante i Midtøsten.
«Verdensøkonomien er ikke basert på belgiske politikeres moralske prakt; den er basert på de kritiske, uerstattelige innovasjonene som den jødiske staten har vært pioner for. Verden er sterkt avhengig av israelske fremskritt innen cybersikkerhet, kunstig intelligens, ubemannede forsvarssystemer og vannforvaltningsteknologier,» skriver Ayoub.
Israels alternativ er å bygge sterke allianser med land i Øst-Europa, Afrika og Asia – «land som har en mer klarsynt forståelse av den globale kampen mot radikal ekstremisme».
– Staten Israel vil fortsette å befeste sine suverene grenser, forsvare sine borgere og bygge sin fremtid uten å søke tillatelse eller validering fra utenlandske institusjoner. Israels nasjonale overlevelse har alltid vært avhengig av dens indre enhet, dens militære dyktighet. Mens Vest-Europa velger veien til kulturell og politisk underkastelse, vil staten Israel alltid velge veien til klarhet, selvstendighet og seier til slutt, avslutter Ayoub.
