- Stavanger Aftenblad trykket fredag 1. mars et leserinnlegg av presten Ivar Aartun. Conrad Myrland, daglig leder i MIFF, har sendt følgende replikk til avisen. Det er selvsagt mye annet å kommentere med innlegget, men dette er omkring grensen for hovedinnlegg i avisen.
Er Israel en terrorstat? spør Ivar Aartun i sitt innlegg 1. mars. Han gir noen eksempler på det han ser som «systematiske og brutale overgrep» mot palestinerne. Eksemplene er ikke knyttet til tid og sted slik at det er mulig å gi kommentarer til enkeltepisodene. De blir stående igjen som sverting fra anonyme kilder.
Om husødeleggelser er det generelt å si at dette skjer som et tiltak mot bygg som er satt opp ulovlig, og at riving blir varslet. Ingen jødiske bosetninger rives, hevder Aartun. Kanskje det er nødvendig å minne ham på Gaza i 2005 – hvor tusenvis av jøders hjem ble revet? Palestinerne bygger 20 ganger flere boliger enn israelske bosettere hvert år.
Kontrollsperringene på Vestbredden ble satt opp som et tiltak mot å få stanset væpnede angrep, og har vist seg effektive. At dette reduserer bevegelsesfrihet for palestinere som ikke er involvert i krig mot Israel er beklagelig, men også for disse er det positivt at konfliktnivået er blitt betydelig redusert som et resultat.
Barack Obama sendte ifjor en utsending til Sverige for å undersøke situasjonen for jøder i Malmö. Aartun omtaler presidentens utsending som «jødepolitiet». Det høres ikke en liten smule foraktelig ut, som om Obama ikke har lov til å bry seg om svenske jøders ve og vel.
Når jødene gjør noe negativt mot arabere er det antisemittisme, fortsetter Aartun, for araberne er også del av den semittiske språkgruppen. «Legger en denne betydningen til grunn, er Israel i dag kanskje det mest antisemittiske land i verden,» skriver han.
Problemet er at Aartun ikke selv kan bestemme betydningen av antisemittisme. Det er hat mot jøder, og ingenting annet. Å gi jøder kollektivt skyld for antisemittisme, slik Aartun her gjør er et element i det gamle jødehatet. Da er det ikke rart at han går videre og hevder denne varianten av jødehat er borte, det skal ha forsvunnet med krigen. Det nye jødehatet mener Aartun har kun én forklaring, «den brutale, jødiske undertrykkelse av palestinerne».
Eller kan det forklares blant annet i halvsannhetene som Aartun selv og andre formidler? Aartun skriver om Shatila-massakren, uten å nevne at den ble gjennomført av en libanesisk militsgruppe ledet av Elie Hobeika. Han klager over at ingen israelere er stilt til ansvar, uten å nevne at Hobeika senere ble topp-politiker i Libanon. Skal ansvaret først og fremst legges hos dem som gjennomførte en kriminell handling, eller hos dem som i verste fall kan anklages for at de ikke forstod hvor intenst hatet var innbyrdes mellom de arabiske gruppene i den libanesiske borgerkrigen?
Til slutt indikerer Aartun at «en ny, etnisk rensing av palestinerne» kan være en løsning. Han underkjenner fullstendig at antallet palestinere i området har økt med ti ganger de siste hundre år. At jøder i arabiske land er redusert fra 1 million til under 10.000 i samme periode forties.
Forventet levealder for palestinerne under israelsk kontroll har økt fra 54 år i 1970 til over 73 år. Til tross for alt Israel med rette og urette anklages for å ha gjort, ligger palestinerne på nivå med Egypt på FNs levekårsindeks. De har bedre levekår enn indonesiere, marokkanere, indere og folk i 70 andre land.
De siste 25 år er omlag åtte tusen palestinere, stridende og sivile, drept i konflikt med israelske sikkerhetsstyrker. Det tilsvarer omlag én person i døgnet. Etter andre verdenskrig er antall muslimer drept i væpnet konflikt over 450 per døgn, og dødstall på samme nivå fortsetter til i dag. Det er den ekstreme overdekningen av Israels kriger, uten sammenligning med andre, som først og fremst gir et fortegnet bilde av landet og folket.
