Dette innlegget er skrevet av den norske jøden Aleksander R. Nordgarden Rødner og ble først publisert i Nettavisen. Vi gjengir det i sin helhet med Rødners tillatelse:
Da min datter feiret sin bat mitzva i fjor, var det med bevæpnet politi som passet på ute i gata, og vakter som holdt streng adgangskontroll.
Norge og den norske samfunnsdebatten har et antisemittismeproblem. Nær sagt alle jøder jeg kjenner kan fortelle om erfaringer med antisemittisme.
Mobbing, skjellsord, vold og mer til. Da min datter feiret sin bat mitzva i fjor, skjedde det med bevæpnet politi som passet på ute i gata, og med vakter som holdt streng adgangskontroll. Da skandinavisk jødisk ungdom samlet seg i Oslo på tampen av fjoråret, var det på samme vis. Dette er realiteten av å leve som jøde i Norge.
Torkel Brekkes kronikk i Aftenposten om antisemittisme er viktig, og jeg kjenner det han beskriver på kroppen. Om undersøkelsen fra 2023 hadde blitt gjort i dag, hadde jeg blitt overrasket om tallet var under 70 prosent. Kommentarfeltet eksemplifiserer dette godt. Det er innlegg på innlegg om hvor forferdelig det er på Gaza-stripen, og hvor forferdelig Netanyahu-regjeringen og IDF er. Hvorfor er det relevant? Det er relevant fordi Torkels kronikk ikke handler om Netanyahu-regjeringen, eller om IDF.
Den handler om at norske jøder stilles til ansvar for hvordan krigen oppfattes her i Norge.
Nesten ingen tar til motmæle
Det som er verre er at det nesten ikke er noen som tar til motmæle. Sammenlign det med reaksjonen når norske muslimer stilles til ansvar for handlingene til islamister verden rundt – da skriker man ut og påpeker (med rette) at de selvfølgelig ikke skal stilles til ansvar.
Antisemittisme i det offentlige rom avskrives i Norge – alltid – som «israelkritikk». Påtalemyndigheten vil kun unntaksvis ta i det, og strekker seg langt for å unngå å nedlegge påstand om antisemittisk motivasjon. Norske jøder har – rent faktisk – dårligere rettsvern enn andre minoriteter. Det har vi sågar fått påpakk for av FN.
Vurderer å forlate landet
Vi er ikke så mange jøder i Norge, og jeg snakker med stadig flere som vurderer å forlate landet.
Man snakker om planer for hvor man skal dra og hvordan man skal komme seg dit. Man snakker om hvilke venner som er trygge, og hvilke som ikke er trygge.
I mellomtiden står det bevæpnet politi utenfor synagogen og menighetshuset i Bergstien i Oslo, og enhver kritikk av konkrete handlinger – eller mangel på handling – avfeies med at man mener vel. I etikken har vi et begrep for slikt: sinnelagsetikk. «Jeg mener jo så vel, så da må det være i orden.»
Det er lenge siden jeg lot meg imponere av slikt. Jeg bryr meg faktisk ikke om du definerer deg som antirasist, når du samtidig ytrer antisemittisk oppgulp. For resultatet er det samme. Og det er jeg som må bære konsekvensene.
