Det kurdiske folket er en av de største nasjonene i verden uten sin egen stat. De siste årene har kurdiske styrker, med støtte fra USA og deres allierte, kjempet i front for å nedkjempe Islamsk Stat (IS) i Syria og Irak. Hundrevis av Peshmerga-soldater er drept i kampene. Da kurderne i Nord-Irak hadde folkeavstemning om uavhengighet i september, stemte over 90 prosent ja til å opprette sin egen stat. Men likevel har ikke kurderne fått internasjonal støtte til sin egen stat, påpeker den israelske forskeren Mordechai Kedar i en artikkel publisert av The Begin-Sadat Center for Strategic Studies, en tenketank som tilhører den politiske høyresiden i Israel.
«Vi har ingen intensjon om å blande oss inn i interne irakiske saker,» er den offisielle linjen i Washington. Kurderne som lengtet etter uavhengighet føler seg sveket av dem som de kjempet en lang og blodig krig for.
Kedar mener dette bør være en lærdom for Israel.
«La oss tenke oss at trusselen fra Iran opphører fordi Israel gjennomfører et vellykket angrep mot Teherans atomanlegg. Som et resultat bryter krig ut mellom Israel og Iran (inkludert Hizbollah), og Israel ofrer hundrevis av soldater og sivile – og det iranske problemet slutter å eksistere. Vil den arabiske og den vestlige verden være takknemlige mot Israel og handle for å beskytte deres interesser?»
Ifølge Kedar er svaret enkelt: «Se på kurderne. Det som skjedde med dem vil skje med Israel. Kurderne bekjempet IS, ofret sine soldater og sitt folk, og ble kastet til ulvene så snart de ikke lengre var nyttige. Det er nøyaktig hva som vil skje med Israel så snart landet har reddet de arabiske stater fra den iranske trusselen. Og hvorfor ikke? De umiddelbare interessene til hver stat, ikke de moralske rettighetene til kurderne og israelerne, er det som styrer verden.»
Kedar mener Israels erfaringer med Egypt og Jordan bekrefter det samme. Egypts president Anwar Sadat inngikk fredsavtale med Israel fordi han trengte økonomisk assistanse fra Vesten. Det hindret ikke etterfølgeren Hosni Mubarak fra å la våpen strømme inn fra Sinai til Hamas på Gaza-stripen. «Det var i Mubaraks interesse å få i stand en krig mellom Israel og Hamas, fordi det lot Israel gjøre Egypts skitne arbeide mot den palestinske delen av Det muslimske brorskapet (Hamas).» Så snart jihadismen bredte seg til Sinai ble det slutt på våpensmuglingen. Konklusjon: Freden mellom Israel og Egypt eksisterer så lenge det passer egyptiske interesser.
Fredsavtalen med Jordan kom i stand fordi Israels statsminister Yitzhak Rabin og Jordans kong Hussein ville hindre etableringen av en palestinsk stat, mener Kedar. Kongens sønn, Abdullah II, har imidlertid endret Jordans politikk. Han støtter sterkt opp om å etablere en palestinsk stat og handler imot Israels interesser i internasjonale fora. «Han ser på fredsavtalen som en avtale om å unngå krig og ikke mer,» mener Kedar.
Lærdommen oppsummerer han slik: «Israel må ikke sette sin eksistens, sikkerhet og interesser i fare ved å plassere dem i arabiske forsikringsselskap som ikke vil holde det det de lover [bankrupt]. Israel må styrke sin posisjon i Landet Israel og skape lokalstyrte «emirater» for de mektige arabiske familiene på Vestbredden samtidig som man svekker israelsk kontroll på landsbygda. Ingen fredsavtale kan gi Israel en varig forsikringsavtale. Jo snarere Israel og verden forstår denne sannheten, jo bedre.»
