3. desember hadde Bradley Burston en artikkel i den venstreorienterte israelske avisen Ha’aretz, hvor han er korrespondent. Den het Arafat, Genève og makten til å si nei. Han skriver at Arafat har sagt nei til Genève-avtalen, selv om det er kamuflert som et ja.
Etter lang nøling gikk Arafat ut med en slags støtte til avtalen. Men samtidig understreket han at FN-resolusjon 194 må gjennomføres. Den er fra 1947 og er det ene punktet som nesten alle israelere – inkludert alle de israelske forfatterne av Genève-avtalen – er enige om fordi det er ensbetydende med å utslette Israel som en stat med jødisk flertall. Resolusjonen (som ikke var bindende i utgangspunktet) gir de palestinske flyktningene fra 1948 rett til å «vende tilbake» til selve Israel.
Det var nettopp dette som ifølge hovedmannen bak avtalen, israeleren Yossi Beilin, skal være den store fordelen med Genève-avtalen: Palestinerne skal ha oppgitt denne «retten til å vende tilbake». Så kommer Arafat og legger en torpedo under hele avtalen.
Selv folk i Arbeiderpartiet som ellers står Beilin nær, har kritisert ham for formuleringer som indirekte kan anerkjenne en slik «rett» (som ingen andre flyktninger fra denne perioden har fått).
Arafat setter dermed et stort kryss over den tolkningen Yossi Beilin forsøker å selge i Israel.
