Han ironiserer den amerikanske venstresidens «naivitet» i forhold til Midtøsten, grunnleggeren av American Thinker, Richard Baehr.
I en kommentarartikkel i Israel Hayom 19. september forklarer han hvorfor både venstreorienterte journalister og Obama-administrasjonen representerer en feilslått politikk i forhold til både palestinerne og Israel.
Han argumenterer også for hvorfor den singulære palestinske staten FN skal anerkjenne denne uken i praksis ikke eksisterer.
Friedman til besvær
Baehr kritiserer først Thomas Friedman, som har uttrykt stor frykt for hva som kan skje nå som PA har valgt å trosse USA og bedt FN anerkjenne deres stat. Journalisten har argumentert for at dette kan svekke Obama-administrasjonens troverdighet i den arabiske verden.
Skylden for dette legger «selvsagt» Friedman på statsminister Benjamin Netanyahu. Obama får kun ansvaret for å ikke ha vært tøff nok mot den israelske regjeringen.
– Friedman er høyt respektert i Det hvite hus, som har blitt overbevist av hans uforandrede analyse de siste 30 årene: De israelske bosetningene er prinsipielt den eneste årsaken til hvorfor det fortsatt er konflikt mellom partene. Det må være flott å kunne skrive den samme kommentarartikkelen 500 ganger, ikke bry seg om noe av det som har skjedd i mellomtiden og fortsatt ha en godt betalt jobb, skriver Baehr.
Friedman-linjen
Den såkalte «Friedman-linjen» mener American Thinker-spaltisten alltid har vært at «de smarte» vet hvordan man skal løse konflikten, men at israelsk motvillighet ødelegger for en fredelig løsning. For eksempel kaller han den sittende Netanyahu-regjeringen for «den mest strategisk inkompetente regjeringen i Israels historie.»
– Det ville selvsagt vært mye mer riktig dersom Friedman hadde byttet ut «Israel» med «USA», og beskrevet den mest strategisk inkompetente regjeringen i USAs historie [Obama-administrasjonen]. Men The Times-redaktørene har kanskje fjernet den linjen fra manuskriptet, hevder Baehr ironisk.
Goremberg verre
En journalist som er enda verre er Gershom Goremberg, mener han. Han tolker Abbas-sitater i alt for positivt og naivt lys. Goremberg viser blant annet til en «uttalelsen fra Abbas i mai», der han mener PA-presidenten har gitt opp flyktningenes rett til å vende tilbake innenfor dagens Israel. Deres tilbakevending må skje innenfor dagens Vestbredden, tolker han Abbas i retning av å mene.
Baehr siterer Abbas-uttalelsen Goremberg har tolket dithen:
– Det palestinske lederskapet vil aldri oppgi retten til å vende tilbake. Tilbakevendingen til hjemlandet er vårt endelige mål, for å gjøre ende på livet som spredte flyktninger. Med tilbakevending mener vi at det skal skje i praksis, ikke som et slagord. Palestina er vårt. Og uansett hvem som kommer fra nord, sentralt eller sør [i dagens Israel] og som lever andre steder [på Gaza og Vestbredden] lever faktisk i hjemlandet. Når jeg returnerer til Ramallah eller Nablus har jeg mine føtter i hjemlandet, sa han under et statsbesøk i Tunisia.
– Hvordan denne uttalelsen representerer en oppgivelse av retten til å returnere for millioner til Israel, forstår ikke jeg, skriver Baehr.
Tre enheter, ikke to
Vi må heller ikke glemme, fortsetter han, den palestinske maktfaktoren som konsekvent har vært motstander av PAs FN-initiativ; Hamas.
De er imot alt som kan antyde en anerkjennelse av Israels eksistens, selv om det gir dem håp om strategiske seire mot «zionistene». Derfor har vi nå en tredje enhet å diskutere fram mot FN-avstemningen, i tillegg til PAs selvstyreområder og Israel.
For selvstyreområdene til PA inkluderer ikke Gaza-stripen der Hamas har full kontroll over nesten halvparten av befolkningen. Ethvert fredsforslag om hva PA og Israel bør gjøre for å oppnå fred, glemmer situasjonen på Gaza, argumenterer Baehr.
Israel som Storbritannia
Videre sammenlikner han virkeligheten i Midtøsten med en tenkt situasjon i USA i 1861.
Dersom vi ser for oss et fortsatt delt Amerika, mellom «frie» stater i nord og slavestater i sør. Nord er fortsatt okkupert av Storbritannia, mens sør er uavhengige. Nordstatene ønsker fullt medlemskap i FN (dersom vi tenker at det eksisterte den gang), for å frigjøre seg fra britene. Derfor søker de medlemskap som èn nasjon, begge de amerikanske fløyene inkludert.
Det skjer til store protester fra sørstatene, som på ingen måte ønsker medlemskap i organisasjonen. Alt de vil ha er èn stat – inkludert både Storbritannia, nord- og sørstatene. Selvsagt går også britene sterkt imot nordstatenes statsplaner.
– Det burde ikke være for vanskelig å plassere PA, Hamas og Israel inn i denne hypotetiske situasjonen. Er det virkelighetsfjernt? Kanskje, men ikke mer enn den farsen som vil utspille seg i Midtøsten de kommende ukene, avslutter skribenten.