Den 50 år gamle israelske trebarnsmoren Idit Harel Segal overrasket hele familien da hun informerte dem om at hun ville donere bort en nyre.
Overraskelsen ble ikke mindre da de fikk høre hvem nyren skulle doneres til.
– Jeg ønsket å gjøre noe stort, og hva er større enn å redde et liv, sier Segal, som er intervjuet i den israelske nettavisen Times of Israel.
50-åringen sier hun var inspirert av sin bestefar, en Holocaust-overlevende, som lærte henne at hun alltid måtte leve et meningsfullt liv. Hun hadde lest mange historier om mennesker som donerte bort nyrene sine, men var skuffet over at det stort sett var menn. Hun så på seg selv som en sterk kvinne og bestemte seg for å ville donere en nyre til noen som trengte den.
– Det var noe inni meg som sa at dette var det rette å gjøre, sier hun.
Hennes ektemann og andre i familien var svært overrasket over beslutningen og risikoen som det utgjorde for hennes liv. Flere ga tydelig uttrykk for at de var motstandere av valget. Den største motstanderen var hennes egen far, som regelrett fryktet for datterens liv. Men hun fikk også støtte for beslutningen, blant annet fra sine tre barn på 23, 15 og 10 år.
– For den yngste av mine barn er jeg en ekte superhelt, smiler 50-åringen.
Saken tok en ny overraskende vending da den israelske kvinnen fikk beskjed om hvem som var neste person i køen for å få en nyre, og som skulle få hennes. Det var en tre år gammel gutt fra Gazastripen. Bilal (ikke hans ekte navn) led av en medfødt nyresykdom og hadde vært avhengig av dialysebehandling gjennom hele sitt korte liv. Hans fra var en drosjesjåfør og moren var utdannet jurist. Bilal hadde også en sju år gammel bror.
Ingen i familien til treåringen kunne donere en nyre til ham på grunn av helseproblemer eller fordi nyren ikke passet. Guttens far donerte selv en nyre til en israelsk kvinne, slik at hans sønn kom øverst på prioriteringslisten.
Segal og hennes familie er ideologisk høyreorienterte politisk. Utviklingen i saken traff også en personlig nerve, da tre familiemedlemmer hadde blitt drept av palestinske terrorister. Segals besteforeldre på farssiden ble drept i et terrorangrep i Jerusalem i 1948, da hennes far bare var ett år gammel. Han vokste opp i en adoptivfamilie og under Den andre intifada i 2002 ble også hans onkel fra adoptivfamilien drept i et annet terrorangrep i byen.
Selv om hun politisk står klart til høyre i israelsk politikk, var Segal aldri i tvil om å donere nyren selv da hun fikk beskjed om hvem mottakeren var.
– Fra mitt perspektiv var donasjonen personlig og ikke politisk. Og nyheten om hvem som skulle få nyren fikk meg ikke til å angre eller å revurdere i det hele tatt. Jeg følte det var meningen dette skulle skje og det går ikke en dag hvor jeg ikke er glad for at jeg reddet livet til dette søte barnet, sier hun.
På sykehuset i Petah Tiqwa, hvor nyretransplantasjonen ble gjennomført, traff Segal den tre år gamle gutten og familien for første gang.
– Først måtte jeg faren. Han smilte og behandlet meg med kjærlighet fra starten av. Jeg snakket de få setningene jeg kan på arabisk, sier hun.
Da hun møtte Bilal for første gang så hun at han var langt sykere enn på bildene hun hadde sett av ham. 50-åringen hadde kjøpt leker og barnebøker skrevet av David Grossman som var oversatt til arabisk i gave til treåringen. På tross av den politiske spenningen mellom Israel og Gazastripen ble det et personlig møte mellom de to familiene på hver sin side av konflikten.
– Det var et rørende øyeblikk da moren, Bilal og jeg var sammen på deres rom og jeg sang vuggeviser på hebraisk mens jeg strøk ham over håret. På den tredje sangen sovnet han og det gjorde moren også. Det var et vakkert øyeblikk. Jeg tenkte for meg selv, wow, hva er det som skjer her. Jeg sitter her med en palestinsk kvinne og et barn fra Gaza, sier hun.
Det var også fine stunder da hun drakk kaffe med treåringens far.
– Han var veldig morsom den fyren, nesten som et barn, selv om han er 31 år med to barn. Jeg tilbydde ham kake og ba han om å velge og han valgte alltid den mest overfylte. Og i løpet av våre samtaler gikk det en trist tanke gjennom hodet mitt: Hvorfor kan ikke verden være slik som dette, spør hun.
Dessverre var ikke den harde realiteten langt unna. I løpet av den elleve dager lange krigen mellom Israel og Hamas i mai, hvor terrorgruppene på Gazastripen avfyrte over 4300 raketter mot Israel og Israel svarte med flere hundre luftangrep, ble familiens bolig ødelagt.
Etter operasjonen ga Segal den palestinske familien alle kontantene hun hadde i lommeboken sin, rundt 1200 kroner. I tillegg fikk hun hjelp til å samle inn mer penger til familien. Så langt er det kommet inn rundt 8000 kroner, i tillegg til tøy og andre nødvendige forsyninger familie trengte.
Både Bilal og Segal er på bedringens vei etter operasjonen i juni opplyser sykehuset. De to familiene holder nå kontakten gjennom videosamtaler.
