Lørdag 30. desember ble inngangsdøren vår revet ned, og tjue maskerte menn brøt inn og tok min far, en allment respektert og dypt lærd imam her i Gaza, skriver Ala Mohammed Mushtaha fra Gaza-stripen.
En av angriperne dro ham etter hodet, og en annen tok ham i skjegget. Min yngre bror prøvde å gripe inn og snakke til kidnapperne, men de slo ham. Jeg har en medisinsk tilstand som gjør det vanskelig for meg å puste, så alt jeg kunne gjøre var å se på mens redselen utspant seg, forteller Mohammed Mushtaha.
- Dette er en gjengivelse på norsk av hans innlegg i The Free Press, en amerikansk nettside.
Jeg vet at hvis Hamas dreper faren min, vil de si at den israelske hæren gjorde det. Men faren min var veldig opptatt av at selv om han døde, skulle vi gjøre kjent de avskyelige kravene de stilte til ham. Det var hans siste forespørsel til oss, bokstavelig talt mens han ble båret ut av døren, at skulle han dø, skulle vi offentliggjøre den virkelige årsaken til hans død, og det er denne:
Han ville ikke forkynne det Hamas krever av ham. Han nektet å fortelle Gazas befolkning at voldelig motstand, og lydighet mot Hamas, er den beste veien ut av vårt nåværende helvete.
Denne historien starter før 7. oktober, og til og med før 2007, da Hamas tok kontroll over Gaza.
Familien vår har bodd i Gaza i generasjoner. Før 2007 jobbet min far i departementet for islamske anliggender. Etter at Hamas tok over, tvang de ham ut av sin stilling. Dette var en vanskelig tid for familien min; min far var den eneste forsørgeren. Til slutt, etter tre lange år, kom han tilbake for å jobbe først som mosketjener, deretter moskevakt, deretter ansatt i departementet og til slutt ble han utnevnt til moske-imam. (Min far er kjent over hele Gazastripen. Han har en doktorgrad i sharia fra Kairos berømte Al-Azhar-universitet, og er høyt respektert av andre lærde.)
For Hamas betyr det å være muslim å støtte Hamas, og folk som ikke støtter Hamas er ikke muslimer. Hvis du ikke følger det Hamas sier til deg, mister du jobben eller verre. For å holde kontroll på faren min, for å sikre at han bare holdt Hamas-godkjente fredagsprekener og la Hamas bruke moskeen hans som et hemmelig våpenlager, arresterte de broren min og meg minst ti ganger mellom 2016 og 2019. Noen ganger snakket de høflig, noen ganger ba de oss om å gi etter «for søstrenes skyld», men trusselen om vold lå der alltid i bakgrunnen. Flere ganger ble vi slått og ydmyket foran faren vår. De slo ham også, en gang nesten blindet de ham.
Han ble tvunget til å gjøre ting for Hamas; flytte rundt på penger, lagre ting, holde på hemmelighetene deres.
Som imam beholder min far nøklene til moskeen og er ansvarlig for å ivareta store pengesummer som muslimer gir som zakat, den obligatoriske almissen i vår religion. Hamas-medlemmer ville utnytte pliktene hans og bruke moskeen til å oppbevare penger, våpen og utstyr.
Noen ganger hadde de med seg et stort, innpakket bønneteppe, som de sa hadde blitt donert – bortsett fra at faren min ikke fikk åpne teppene; bare spesielle frivillige fikk åpne dem eller frakte teppene inn og ut. Min far måtte åpne og lukke dørene og la det hellige rommet bli brukt som et lager for Hamas. Hvilket valg hadde han? Det er en bitter sannhet at Hamas tenker på moskeer som regimets eiendom og at de lagrer våpen der.
En gang var det store bokser som var merket som matvarehjelp. Det var ikke mat inni, men noe laget av jern.
Det mest forferdelige Hamas påla min far, var hva han skulle si i fredagsprekenene sine. De instruerte ham til å hjernevaske folk med politikken deres, holde seg til Hamas og støtte «motstanden», og at det er det eneste valget. At de som døde i kamp ville bli belønnet med 72 svartøyde jomfruer. Utholdenhet, jihad, alt det der. Hamas utnytter vår religion, utgir seg for å være moderne profeter, og likner seg selv med følgesvennene til profeten Muhammed.
Ingen fortalte faren min at det var en plan for å angripe Israel 7. oktober. Det er bare dette konstante overordnede budskapet i moskeene, islamske klasser, prekener og forelesninger, at «motstanden» – som betyr Hamas og bare Hamas – er den eneste måten å frigjøre Al-Aqsa og den eneste måten å lindre lidelsene våre på.
De gjør all denne hjernevaskingen for å få deg til å tro at årsaken til vår lidelse er Israel. Men jeg ser veldig tydelig hvem som forårsaker lidelsen vår.
Mens mesteparten av bistanden i Gaza kun er tilgjengelig for Hamas’ lojalister eller de som følger bevegelsens linje, ville min far samle inn og dele ut zakat-almisser til de som faktisk trengte det. Noen medlemmer av forsamlingen ville donere mat, møbler og husholdningsartikler; og mange av Gazas mest trengende kom til min far, som passet på at ting ble fordelt rettferdig. Min far forsøkte også å gi fromme muslimer objektiv åndelig veiledning, ikke propagandaen som Hamas-imamer leverer.
Vi flyktet fra hjemmene våre i Gaza by 20. oktober 2023, og flyttet fra sted til sted til vi slo oss ned hjemme hos søsteren min i Rafah for flere uker siden. Hjemmet hennes ble også bombet, og nå deler rundt førti mennesker, inkludert kvinner og eldre, plass i en bygning som delvis er redusert til grus.
Siden krigen har Hamas lagt et enormt press på imamer for å overbevise befolkningen om at deres eneste valg er «motstanden». Skoler og universiteter fungerer ikke; den eneste tingen som trekker folk inn er bønn.
Men nå har vi nådd et tidspunkt hvor nesten alle i Gaza sier at Hamas forårsaket døden til 20.000 mennesker i Gaza og skadet 50.000 flere. Så da Hamas krevde at faren min skulle gå på en skole der tusenvis av fordrevne personer har søkt tilflukt og oppfordret dem til å stå sammen med «motstanden» – å stole på Hamas – nektet han. Faren min vet forskjellen på rett og galt. Han visste at det å nekte å fungere som en megafon for Hamas kunne føre til hans død, og likevel nektet han. Han har god samvittighet. Det samme gjør alle som vet hva som egentlig skjedde med ham, og hvorfor.
Denne gangen er det ikke som de tidligere krigene. Denne gangen snakker folk sannheten.
Før 7. oktober var folk redde – og noen er selvfølgelig fortsatt redde – men ironisk nok, når det er kamper, går Hamas under jorden, og folk kan være mer åpne om hvordan Hamas har ødelagt livene våre. Folk begynner å offentlig bryte Hamas lover, regler, diktater og ordrer. De forbanner Hamas og dets ledere åpenlyst i gatene og på markedene, og ignorerer direktivene fra de få Hamas-tjenestemennene og -politiet som fortsatt er over bakken. De har forårsaket så mye skade, det er ubestridelig. De har tvunget seg selv på samfunnet vårt, på min far, for lenge. Vi betaler alle prisen. Folk vil ha frihet. Vi håper inderlig at denne krigen vil ende, og at Hamas vil ta slutt med den.
Jeg vet ikke hvor faren min er. Jeg vet ikke om jeg noen gang vil se ham i live igjen. Mitt håp med å fortelle denne historien til offentligheten, og sette navnet mitt til det, er å på en eller annen måte tilby min far et visst mål av beskyttelse. Hamas ønsker kanskje å løslate ham og vise verden at de aldri ville skade en beundret moskepredikant. Gud alene kjenner fremtiden, men det jeg vet er at min far under ingen omstendigheter ville bli et propagandaverktøy.
