USA og Iran har signert en rammeavtale som innleder en 60 dager lang forhandlingsperiode for å løse atom- og sanksjonsspørsmål. The Jerusalem Post sin militæranalytiker, Jonah Jeremy Bob, peker på fem avgjørende punkter som vil bestemme om denne avtalen er god eller dårlig for Israel på kort og lang sikt.
Mye av den umiddelbare faren fra det iranske atomprogrammet ble nøytralisert under krigen i juni 2025. Likevel gjenstår det flere kritiske elementer som det internasjonale samfunnet må håndtere under de kommende forhandlingene fram mot midten av august.
1. Lagrene av 60% og 20% anriket uran
Dette er det mest kritiske punktet i avtalen. Dersom det anrikede uranet på 60% renhet blir fjernet fra Iran eller tynnet ut under amerikansk overvåking, vil den siste brikken i atomprogrammet som utgjør en akutt fare de neste par årene være borte.
Hvis høyanriket uran derimot ikke blir håndtert, vil Iran beholde en kjernefysisk trussel som kan gjøres om til et atomvåpen i løpet av ett til to år.
Det er en sterk forventning om at dette vil bli løst, ettersom det er den eneste store gevinsten til Donald Trump i avtalen, og en av hovedårsakene til at han sammen med Israel gikk til krig mot Iran tidlig i 2026, skriver Jeremy Bob.
Men det er ikke bare Irans uran med 60% renhet som utgjør en trussel. Det er også avgjørende å fjerne eller tynne ut Irans lager av uran med 20% renhet. Hvis ikke vil Iran kunne bruke dette til å få et forsprang mot en atombombe senere.
Dette er en prosess som vil ta tid. Det kan ta uker eller måneder etter at den endelige avtalen signeres, ettersom mye av dette uranet ligger begravet under enorme mengder rasmasser fra da anleggene ble bombet av Israel og USA i juni 2025.
2. Frys i anrikingen av uran
Det har lekket ut at Iran vil godta en 15–20 år lang frys i anrikingen av uran. Trump uttalte imidlertid at han hadde gått med på et visst lavt nivå av anrikning for Iran. Siden Trump sjelden er presis på nyanser, er dette et viktig punkt. Det kritiske her er sentrifugene – spesielt de avanserte IR-6- og IR-4-modellene.
Israel forstår det slik at nesten alle disse ble ødelagt i juni 2025. Det er helt avgjørende at Iran ikke får lov til å gjenoppbygge denne kapasiteten under dekke av å drive med lavanrikning. Uten disse avanserte sentrifugene har ikke Iran kapasitet til å gjøre anriket uran om til et våpen.
3. Tilbaketrekning fra Libanon
Trump og Iran har brakt en israelsk tilbaketrekning fra Sør-Libanon på banen. Israel har ikke behov for å bli værende i Sør-Libanon permanent, og det var aldri en del av den store planen, påpeker Jerusalem Post sin analytiker.
Israel ønsker imidlertid å bruke en full eller delvis tilbaketrekning som et forhandlingskort for å fjerne Hizbollahs tilstedeværelse i Sør-Libanon.
Målet er å oppnå en bredere avvæpning, for eksempel en forpliktelse til å stanse smugling av nye langtrekkende presisjonsvåpen inn til Libanon.
Det er også en mulighet for at Israel vil beholde de fem små utpostene de etablerte etter krigen i 2023–2024, som en sikkerhetssone for å hindre fremtidige infiltrasjonsforsøk fra Hizbollah.
En tilbaketrekning kan dessuten bidra til en normalisering av forholdet til den libanesiske regjeringen, noe som vil isolere Hizbollah ytterligere.
4. Kan ikke ignorere Hizbollahs opprustning
Dersom en ny atomavtale trer i kraft, vil det være klokt av Israel å holde igjen militært mot Hizbollah frem til spørsmålet om det 60% anrikede uranet er avklart, mener Jeremy Bob.
Men når det er gjort, og dersom Hizbollah igjen prøver å ruste opp – spesielt med langtrekkende presisjonsmissiler – må Israel være tydelige på at de vil vende tilbake til strategien med å begrense trusselen når den oppstår.
Dette betyr at Israel igjen vil utføre målrettede, uannonserte luftangrep mot våpensmugling. Å ignorere mindre opprustning er én ting, men Israel kan ikke sitte stille og se på smugling av strategiske våpen, selv etter at uran-trusselen eventuelt er fjernet.
5. Trusselen fra Irans ballistiske missiler
Israel kan heller ikke tillate at Iran krysser en kritisk grense når det gjelder antallet ballistiske missiler, da et for høyt antall vil kunne overvelde det israelske rakettforsvaret.
Irans ballistiske missiler er betydelig billigere å produsere enn de israelske presisjonsmissilene som brukes for å skyte dem ned. Dessuten kan Iran produsere sine missiler i et betydelig høyere tempo enn de svært avanserte avskjøringsmissilene som brukes i det israelske rakettforsvaret.
Derfor har Israel en rød linje når det kommer til antallet ballistiske missiler de kan tillate at Iran har. Det er uklart om denne røde linjen går ved 4000 eller 6000 missiler (Israel har hittil tolerert at Iran har hatt rundt 3000 missiler, så grensen er ikke helt lav). Likevel må Jerusalem sende et krystallklart og utvetydig budskap til Teheran om hvor denne grensen går.
Israel kan ikke tolerere at Irans arsenal av ballistiske missiler blir så stort at de ikke vil være i stand til å forsvare seg. Missilene har allerede vist seg å være en stor trussel mot Israel sikkerhet. Over 50 mennesker har blitt drept og tusenvis er blitt skadet i Israel i iranske missilangrep det siste året.
Konklusjon
De neste 60 dagene vil vise om denne rammeavtalen blir en suksess eller ikke. For at avtalen skal ivareta Israels sikkerhet, må USA sørge for at Irans lagre av høyanriket uran faktisk fjernes, at de avanserte sentrifugene forblir ødelagt, og at Israel beholder handlefrihet til å stanse strategiske trusler fra Hizbollah og Irans missilarsenal.
