25. mars gjengav Jerusalem Post ved Yousef al-Hajjar et intervju med Deif. Det er Hamas’ egen Internett-side som har foretatt intervjuet. Her er noen få punkter fra det han sier, fritt gjengitt, egne kommentarer i hakeparentes:
Det er langt flere som melder seg som selvmordsbombere enn dem som får utføre aksjoner. Deres blod er dyrt for Hamas. De må ha en sjel som er ivrig etter å bli martyr. Ensomme individer eller medlemmer av familier som har mistet noen tidligere, får heller ikke utføre selvmordsangrep. – Men det hender at folk utfører angrep på egenhånd, uten at Hamas vet det.
Det er en stor ære for oss å se at de palestinske mødrene er de som oppmuntrer sønnene sine til å bli martyrer. [Det hender at norske «forståsegpåere» benekter dette. Men Deif skulle vel vite hva han snakker om.]
Det hender at operasjonene slår feil. Vi er bare mennesker. Når antallet operasjoner er redusert, er det fordi vi forsøker på så presise treff som mulig med minst mulig tap. Hvis vi hadde sagt ja til alle som vil bli selvmordsbombere, kunne vi ha gjennomført mer enn en martyr-operasjon per dag. [Det er antakelig slik han forklarer at antall «vellykkede» terrorangrep er kraftig redusert, ifølge israelerne fordi de får stanset 95 % av angrepene.]
Det politiske lederskapet i Hamas er atskilt fra den politiske fløyen. Men det betyr ikke at vi [militære] bryter kontakten og ikke bryr oss om hvilke mål det politiske lederskapet har. Han handler slik de vil som sønner av samme bevegelse. Mange militære ledere [terror-ledere] er opplært av bevegelsens ledere.
Hamas kan ikke ta imot alle ungdommene som vil bli medlemmer. Det tar tid å absorbere dem fordi de trenger militær opplæring og våpen. Kandidater må ha god oppførsel og høy moral, slik vår sanne religion [Islam] oppfordrer oss til. Han må også ha en sterk vilje til å bli martyr. Jo mer religiøs han er, desto bedre passer han. Og så må vi se på sikkerhetsprofilen til hver person og på alderen. Det er ikke logisk å bruke barn.
[Selvmordsbomberne opererer altså stort sett ikke på egenhånd. Det finnes et politisk lederskap som oppmuntrer dem og et «militært» lederskap som trener og utstyrer dem.]