De som forsvarer terror, liker å se etter «den egentlige årsaken» til den. De nevner da gjerne fattigdom, undertrykkelse og lignende.
Og det er riktig at terroren som nå går over Irak og Russland, har en «egentlig» årsak. Den årsaken er ikke den krigen russerne og amerikanerne fører. For det er ført et stort antall andre kriger i verden før og nå uten at de det gjaldt eller gjelder tyr til terror. Den er heller ikke fattigdom, for det finnes mange som er minst like fattige uten å bruke terror.
Terror svarer seg
Det meste av den taktikken som blir brukt i Irak og i Tsjetjenia, ble utviklet av palestinerne. På 1970-tallet stod de for en bølge av flykapringer. Hamas gjorde selvmordsbombing til en standard-taktikk på 1990-tallet. Det var også palestinerne som begynte med å ta over skoler, det skjedde i Ma’alot i Israel i 1974.
Men i stedet for at slike handlinger skulle svekke terroristene og/ eller deres sak, gjorde det at målet om en palestinsk statsdannelse ble en stor sak i verden.
Da PLO ble opprettet i 1964, var målet en palestinsk stat i stedet for Israel. Israel hadde den gangen ikke kontrollen over Vestbredden eller Gaza. Både USA og Sovjetunionen anerkjente Israel. Og selv da Israel hadde erobret Vestbredden og Gaza, var det ikke tale om en palestinsk stat i disse områdene. Det var tale om at Israel skulle beholde noe av dette og gi resten tilbake til Jordan og Egypt. (Det var meget bevisst at FN-resolusjon 242 brukte territories, områder, i ubestemt form, ikke the territories, områdene.)
Nå 40 år senere er en palestinsk stat på hver tomme jord av Vestbredden og Gaza noe de fleste land er enige om. Palestinerne har oppnådd dette ikke på tross av terroren, men på grunn av den. Mange andre folkegrupper, som har like god eller bedre grunn som palestinerne til å ha en egen stat, har ikke fått gjennomslag. To eksempler blant mange kan være tibetanerne og de irakiske kurderne.
I palestinernes tilfelle adopterte verden ikke bare terroristenes sak, men også terroristene selv. PLO har observatør-status i FN og er representert diplomatisk over hele verden. Og Hamas – som ikke en gang later som om det vil ha noen fredelig sameksistens med Israel – er bare forbudt i en håndfull stater.
Russland og USA
At Russland har et ansvar for dette, er opplagt. Forgjengeren Sovjetunionen var den fremste sponsoren for terror, og skaffet penger og våpen direkte og via andre stater. Dessuten arbeidet den aktivt for de palestinske kravene i slike fora som FN.
USA støttet aldri terror direkte. Men i 1988 gav USA en formell anerkjennelse til PLO. Etter Oslo-avtalene nådde palestinsk terror mot Israel nye høyder. Det meste av terroren ble utført av Hamas. Men det palestinske styret nektet å arrestere dem som utførte terroren, nektet å stanse pengestrømmen til dem, og fortsatte til og med å lovprise selvmordsbomberne som «martyrer». Men USA valgte, tross dette, å belønne og gi terroristene uttelling:
Da den nåværende intifadaen begynte i september 2000, belønnet Clinton den ved å presse Israel til å tilby stadig mer (97 % av Vestbredden, inkludert Tempelfjellet). Og George W. Bush er den første amerikanske presidenten som i klartekst har sagt at målet er en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza.
Lært av palestinerne
Tsjetjenerne ønsker å drive ut russerne så de kan opprette et islamsk diktatur i Tsjetjenia. Irakerne vil ha USA ut så de kan opprette enten et Ba’ath-diktatur eller et islamistisk diktatur (det er to konkurrerende grupper).
Verken irakere eller tsjetjenere kan unngå å se at hver ny runde palestinsk terror har ført til større internasjonalt press på Israel til å gi etter for palestinernes krav. Konklusjonen gir seg selv: For å lykkes, må man bruke palestinsk taktikk.
Den eneste måten å stanse global terror på, er å straffe terroristene i stedet for å belønne dem. Det gjelder også, og ikke minst, de palestinske terroristene.
