10. november brakte Jerusalem Post en sak fra Associated Press. Den var fra Beirut i Libanon. Der stod det at Arafat hadde lovt de 350.000 palestinske flyktningene i Libanon at de skulle få komme tilbake til de hjemmene de eller deres forfedre forlot i 1948. De uttrykte frykt for at de nye lederne vil inngå en avtale med Israel om en palestinsk stat som de ikke vil få komme til. «Og så vil hele verden glemme oss.»
Daværende president Bill Clinton foreslo i desember 2000 en palestinsk stat på Vestbredden og Gaza, og flyktningene ville få rett til å «vende tilbake» til denne staten. Men dette forslaget ble avvist av palestinerne.
I Jordan har de palestinske flyktningene fått statsborgerskap. I Syria får de konkurrere om jobbene som andre innbyggere, selv om de ikke er statsborgere. Men Libanon har strenge begrensninger på deres livsutfoldelse. De ønsker ikke at palestinerne, som stort sett er sunni-muslimer, skal få statsborgerskap, fordi det vil endre «den religiøse balansen» i befolkningen.
Så langt vårt referat fra AP. Det palestinerne i Libanon frykter, er det israelere flest håper: At de nye palestinske lederne vil være villig til å inngå en avtale som gir plass for en varig stat med jødisk flertall. Da er «retten til å vende tilbake» helt avgjørende. Dersom palestinerne ikke oppgir denne «retten» – som verken de eller noen andre flyktningegrupper fra den tiden egentlig har, forresten – er fred fortsatt umulig.
Og hva så med de palestinske flyktningene? De er først og fremst en sak for de arabiske landene, gjerne med støtte fra verden for øvrig. De arabiske landene har stelt seg slik mot sine jøder at praktisk tale alle jøder er flyktet, de fleste til Israel. Med det er løpet kjørt. De jødiske flyktningene tok de arabiske flyktningenes plass, og de arabiske (palestinske) flyktningene må få et normalt liv andre steder, slik andre flyktninger har fått. Det var flere jødiske flyktninger enn arabiske.
Les mer:
Flyktninger