De fleste har lest mye om den «israelsk-palestinske-konflikt» i avisene. Det er en frase som får det til å virke som om konflikten handler om bare to aktører, israelerne og palestinerne. At konflikten kan løses av disse to aktørene, og spesielt av den sterke siden, Israel. At konflikten foregår i et lite hjørne av Midtøsten under israelsk styre. Så enkelt er det ikke, skriver journalist Matti Friedman i en kommentar i storavisen The New York Times.
«Ved å bli fremstilt på denne måten har konflikten blitt et engasjerende tema for den internasjonale venstresiden og en stor fascinasjon for en rekke regjeringer, inkludert Trump-administrasjonen, som har jobbet med å lage «århundrets avtale» for å løse konflikten. USAs tidligere utenriksminister John Kerry brukte brukte så mye tid på israelsk-palestinsk fred at det virket som om han var i Midtøsten hver eneste helg. Som om man bare klarte å finne frem til den rette ordlyden og det rette kartet, hvis begge parter bare fikk nok gulrøtter, så ville det endelig bli fred», skriver han i innlegget sitt.
Friedman, som tidligere har skrevet om medienes urettferdige dekning av Israel, er selv bosatt i Israel. Han mener dette er enda vanskeligere å forstå for dem som bor midt oppe i konflikten. De opplever nemlig ikke at det er en israelsk-palestinsk-konflikt slik som mange fra utsiden ser på det. Og dette gapet i hvordan man oppfatter situasjonen er i ferd med å skli ut. Friedman mener man rett og slett må zoome litt ut og se konflikten i et større perspektiv enn en konflikt bare mellom Israel og palestinerne.
«Fra et israelsk ståsted er det ingen forhandlere som kan bringe de to partene til bordet, for det finnes ikke bare to parter. I denne konflikten er det mange, mange parter», skriver Friedman og fortsetter:
«De fleste av Israels kriger har ikke vært kjempet mot palestinerne. Siden fem arabiske hærer invaderte Israel etter uavhengighetserklæringen i mai 1948, har palestinerne bare utgjort et lite antall av dem som har kjempet mot landet. For dem som bor her så oppleves det å se på konflikten kun som en israelsk-palestinsk konflikt like fornuftig som å beskrive den «amerikansk-italienske»-konflikten i 1944. Amerikanske soldater døde uten tvil i Italia det året, men amerikanerne vet instinktivt at dette bare kan bli sett på som en liten del av Andre verdenskrig. Amerikanernes aksjoner i Italia kan ikke forklares uten Japan, Tyskland, Russland, Storbritannia og utallige andre aktører og underliggende konflikter som gjorde dette til en storkrig».
Da arabisk nasjonalisme var regionens dominerende ideologi møtte israelske soldater egyptiske, syriske, jordanske, libanesiske og irakiske fiender. I dag er Israels mest potente fiende den sjiamuslimske republikken Iran, som er mer enn 1600 kilometer unna. De er verken palestinere eller arabere. Den største trusselen mot Israel på nært hold er Hizbollah ved den nordlige grensen, en sjiamuslimsk terrorgruppe opprettet og finansiert av Iran.
«Hvis du bare ser en «israelsk-palestinsk»-konflikt, er det ingenting av det israelerne gjør som gir mening. [Det er derfor Israels fiender foretrekker å ramme konflikten inn i denne rammen.] I et slikt innsnevret perspektiv er israelerne sterkere, mer velstående og mer tallrike. Frykten som påvirker store beslutninger, som hva man skal gjøre med den militære okkupasjonen av Vestbredden, virker uberettiget hvis Israel fremstår som den klart sterkeste parten».
Men mange israelere ser ikke slik på situasjonen. I Israel er det mange som mener at en avtale signert av en vestlig-støttet palestinsk leder på Vestbredden ikke vil føre til en slutt på konflikten. Det er fordi det ikke vil føre til en stat, men et maktvakuum som er dømt til å bli bli fylt med internt muslimsk kaos, iranske støttespillere eller begge deler. Det er nøyaktig dette som har skjedd rundt oss i Gaza, Libanon, Syria og Irak. Et av Israels største mareritt er at det skjøre monarkiet i Jordan vil ende som sine naboer Syria og Irak og bli dratt inn i Irans bane. Det betyr at hvis Israel ikke beholder kontrollen over Vestbredden, så kan en iransk stridsvogn være i stand til å kunne kjøre direkte fra Teheran til utkanten av Tel Aviv, skriver Friedman.
«Når jeg som en israeler ser på Vestbredden, så ser jeg 2,5 millioner palestinske sivile som lever under militærstyre, med all den elendigheten det medfører. Jeg ser de mange alvorlige feilene våre regjeringer har gjort i håndteringen av territoriene og innbyggerne der, en av tingene er byggingen av sivile bosetninger. Men siden jeg ser ting i et større perspektiv, så ser jeg også Hizbollah (ikke palestinere), russerne og iranerne (ikke palestinere) og grupper tilknyttet Den islamske staten (ikke palestinere) ved våre grenser mot Egypt. Jeg tenker på det katastrofale resultatet av maktvakuumet i Syria, som bare er en halvannen timers kjøretur unna Vestbredden».
Hvis man fjerner alle de andre regionale utfordringene og bare ser på det som en israelsk-palestinsk konflikt, så kan en israelsk tilbaketrekking fra Vestbredden virke som en god idé. Og hvis den regionale konteksten var fred, som det for eksempel var i Nord-Irland, så kunne et maktvakuum uten tvil bli fylt med fred og ro, skriver han og fortsetter:
«Men alle som ser det i et større perspektiv ser at den faktiske konteksten er kompleks, med flere kriger som er tilknyttet hverandre, som ødelegger denne delen av verden. Omfanget av denne konflikten er vanskelig å forstå i fragmenterte nyhetsreportasjer, men enkel å se hvis du tar frem et kart og ser på Israels omgivelser, fra Libya gjennom Syria og Irak til Jemen».
De store skillelinjene har lite å gjøre med Israel. De går mellom diktatorer og folket som de har undertrykket i generasjoner, mellom de progressive og de med middelaldersk syn, mellom sunni- og sjiamuslimer, mellom majoritetsbefolkning og minoriteter. Selv om konflikten mellom Israel og palestinerne ble løst i kveld, så ville Midtøsten fortsatt vært den samme kruttønnen i morgen, skriver Friedman videre.
«Å gi avkall på den enkle historien for de forvirrende realitetene i det større bildet er emosjonelt lite tilfredsstillende. Da mister man som observatør en klar fiende og en ideell løsning. Men det gjør hendelsene her mer forståelig, og det vil utfordre vestlige politikere til å forlate fantastiske visjoner til fordel for ting som er mer realistisk gjennomførbare. Og det kan til slutt føre til noen konkrete forbedringer i en verden som kunne hatt godt av færre illusjoner og flere kloke ledere», skriver han i slutten av innlegget sitt.
