Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Fra Palestinafronten til forsvar for jødenes sikkerhetsbehov i staten Israel

Morten Lilleøren. (Foto: Privat)
Morten Lilleøren, som på 1970-tallet tilhørte anti-israelske miljøer, begrunner sin støtte til Israel i seks punkter.

I januar og april har MIFF kjørt annonsekampanje på Facebook hvor vi minner folk om at Norges mektigste organisasjon går inn for boikott av Israel. Annonsen har skapt stort engasjement, og en av dem som trykket «liker» på annonsen var Morten Lilleøren.

Det fikk en Facebook-venn til å stille spørsmålet: «Ser du liker MIFF sin sak mot LOs boikott av Israel? Et tilfeldig uhell, eller seriøst?»

Til dette spørsmålet har Lilleøren skrevet en lang, velbegrunnet artikkel hvor han forklarer hvorfor han er imot LOs boikott og støtter en jødisk stat. Med tillatelse gjengir MIFF innlegget i sin helhet, med bare noen små justeringer for klarhet. Morten Lilleøren skriver:

 

Svaret er ja, det er seriøst. Jeg er mot LOs boikott. Nå kunne han ha stilt meg spørsmålet i en melding, men han valgte å legge det ut på Facebook-sida mi. Derfor antar jeg at han mente spørsmålet hadde interesse også for andre enn ham og meg. Jeg tar ham her på ordet – tagger ham inn og gir et begrunnet svar. Så kan vi i fortsettelsen diskutere dette sammen med gamle og nye venner – og da forhåpentlig med innestemme.

Årsakene til mitt syn er

1. Behandlinga av Banu Qurayzah i 627 og slaget ved Khaybar noe seinere (dette kombinert med kunnskapen om betydninga Muhammeds eksempel har for muslimer).

2 Omtalen av jøder i Koranen og sunna (hadithene).

3. Dhimmi-instituttet innafor sharia-retten og historien til dhimmi-befolkningen.

4. Folkemordet på grekerne, armenerne og assyrerne.

5. Kunnskapen om alle flyktningene i dette spørsmålet.

6. Forholdet mellom klanskulturer og borgerlige samfunn, spørsmålet om historisk utvikling.

Hva jeg lærte i Palestinafronten

For snart 50 år siden brukte jeg noe tid på å sette meg inn i konfliktene i Midt-Østen. Jeg var aktiv i det anti-imperialistiske arbeidet, og var en av dem som hadde adgang til loftet i Togagården i Teatergata. Der havnet jeg midt oppi bruddet mellom Palestina-komiteen og Kjell Bygstad, som ble primus motor i Palestinafronten. Vi var på hils og talefot, og jeg mener å huske at jeg en periode var medlem av Palestinafronten.

Min skolering da sa meg følgende: Helt siden romertida og opprøret i år 135 har jødene vært uten felles hjemland. Etter det opprøret ble de spredt vide om – etter hvert i hele Midtøsten og Nord-Afrika. Og med tida også til Europa. Som en minoritet med en særegen tro/ideologi, var de lite velsett over alt. At de også var en klanskultur som praktiserte endogami gjorde det ikke akkurat lettere å bli integrert. Men de jødiske ættene vokste, og etter hvert var det millioner av dem både her og der. Sionismen var et uekte barn av nasjonalismens epoke – en politisk retning blant jødene som vokste fram på slutten av 1800-tallet. Det var en nasjonalisme for et folk uten land. Det forsøkte de å skape ved å etablere seg i Levanten, i det området der de en gang var samlet. Det ble arbeidet på flere fronter, og blant annet klarte de å få Balfour-erklæringen. Det er en erklæring som ble avgitt av Storbritannias utenriksminister Balfour i 1917. Han ga da britenes støtte til tanken om å opprette et nasjonalt hjem for jødene i det britiske Palestina. Da Hitler tok makta, ble jødenes situasjon i Europa akutt, og behovet for et fristed utafor Europa tilsvarende stort. Dette igjen førte til stor immigrasjon og så en statsdannelse – som gikk over stokk og stein – i 1948. En ting var jødenes behov – noe annet var skjebnen til araberne som bodde i samme område: Mange av dem ble flyktninger, noe de fortsatt var på 70-tallet.

Detaljene er ikke så farlige – poenget er at jeg mente med denne kunnskapen om den historiske utviklinga at det var riktig å støtte araberne og flyktningene: Den beste løsningen ville være om det ble opprettet en sekulær demokratisk stat for både israelere og arabere. Jeg forsto den israelske statsdannelsen som en løsning på jødenes skjebne i Europa – en løsning som hadde en bakside: Den gikk ut over arabere som ikke hadde ansvaret for det som hadde skjedd andre steder. Med dette mente jeg den gang å ha tilstrekkelig historisk kunnskap til å forstå bakgrunnen for konflikten.

Hvordan profeten Muhammed behandlet jødene

Derfor var det et lite sjokk da jeg leste Muhammeds biografi og lærte hvordan han behandlet jødene. Jeg har en gang blitt omtalt som arrogant fordi jeg skrev at det var nødvendig å studere Muhammeds liv og noen biografier om ham om en vil forstå noe av islam. Men jeg mener det – av egen erfaring. Jeg skjønte ingenting da jeg begynte å lese i Koranen. Det viste seg at det skyldtes redigeringsprinsippet – de lengste surene (kapitlene) kommer først, det er ingen annen form for redigering. Dermed blir det en form innholdsmessig ‘lapskaus’ (unnskyld uttrykket) der verken kronologi eller emner framstår som annet enn godt sauset sammen.

For å få en forståelse er det derfor nødvendig å gå til andre kilder, og da står Muhammeds liv i særklasse som nøkkel. Han er et eksempel til etterfølgelse for alle muslimer. Det er en merkelig form for uforstand at en mengde intellektuelle ikke godtar dette prinsippet: De velger å se bort fra at eksegese er kanskje den viktigste formen for muslimsk religiøs praksis (om vi ser bort fra jihad).

Det er en form for parallellitet mellom sira om Muhammed og evangeliene – verken kristendom eller islam blir forståelige om man ikke leser/ kjenner til dem. Forskjellen er at evangeliene står i de kristnes bibel, sira er ikke en del av koranens tekst. Det er en bok i tillegg. Det fins en god bearbeidet versjon på norsk, Halvor Tjønns Muhammedbiografi.

Jøder i Koranen og sunna

I vår sammenhengen er det viktig å vite at det dukker opp noen annerledes troende i den historien – og det er jøder. For å ta den ytre historien først: De blir fordrevet, henrettet eller tatt som slaver. Når så de fordrevne nok en gang blir angrepet og beseiret (sammen med andre jøder i Khaybar), blir for første gang dhimmi-statusen til annerledes troende etablert.

For meg var det skjebnen til Qurayzah-klanen i 627 som var øyeåpnende: Alle de voksne mennene (8-900) ble henrettet, mens kvinner og barn ble fordelt blant muslimene som slaver.

Året etter kommer så seieren over jødene som holdt til i oasen Khaybar, 15 mil unna Medina. (Hør etter slagordet ‘remember Khaybar’ neste gang det er en anti-israelsk demo).

Jøder får dhimmi-status

Dette er en viktig begivenhet fordi disse jødene får leve videre, men de blir fratatt all jordeiendom og må betale en særskilt skatt – jizya – til muslimene. Dette danner igjen grunnlaget for den framtidige behandlingen av bokens folk: De får dhimmi-status i sharia.

Før jeg går videre inn på det, må jeg dog ta for meg litt av bakgrunnen for at Muhammed behandler jøder så voldsomt. Hans opprinnelige plan var å integrere dem i et felles samfunn med muslimene. Problemet oppsto da jødene ikke anerkjente ham som en av sine profeter. Vi ser fra biografien at Muhammed er nådeløs mot sine motstandere: Både blasfemikere (jfr. Salman Rushdies liv og attentatet mot Nygaard) og satirikere (jfr. redaksjonen i Charlie Hebdo) blir systematisk og usentimentalt eliminert. Jødenes avvisning ble da som en majestetsfornærmelse å regne. Selv nøytrale øyne bør kunne se anti-semittismen – som jeg mener oppsto som en følge av dette.

Det er altså et spesielt ideologisk element her. Det fins en rekke steder i både koranen og hadithene som eksemplifiserer det, her et par eksempler fra begge kilder: Koranen 5:65 « Og jødene … er forbannet for det de sier. … Vi (dvs. Allah) har kastet fiendskap og hat mellom dem til Oppstandelsens dag. Hver gang de tenner en ild til krig vil Allah slukke den, og de anstrenger seg for å stifte ufred…»(forkortet).

Hadithene inntar en sekundær plass i dette teksthierarkiet, men heller ikke lenger ned. I den norske diskursen er hadithene nesten systematisk utelatt. Noe de ikke er i sunna, tradisjonen. Mest opplysende (og urovekkende) er nok følgende hadith: Abu Huraira reported Allah’s Messenger as saying: The last hour would not come unless the Muslims will fight against the Jews and the Muslims would kill them until the Jews would hide themselves behind a stone or a tree and a stone or a tree would say: Muslim, or the servant of Allah, there is a Jew behind me; come and kill him… Sahih Muslim 41:6981-6985 og Sahih Bukhari 4:56:79

Dette står altså i de to viktigste hadithsamlingene. Og dette er altså referert som Muhammeds ord. Her er ellers en oversikt over anti-semittismen innafor både det islamske tekstunivers og historien.

Det var den islamske ideverdenen og historien som Jostein Gaarder – etter min mening – ikke hadde tatt inn over seg, og endte opp i et farvann han ikke hadde ment å seile inn i. Jeg tror ikke intensjonen hans var anti-semittisk. Men teksten var det. Veien til fortapelse er brolagt med gode hensikter. Og uvitenhet.

TIlbake til slaget ved Khaybar. Konsekvensen av det, var at muslimene (som kollektiv) fikk et underordnet kollektiv (jødene). Dette ble en mal de bygde videre på, og ordningen, dhimma, ble en del av sharia. Det innebar at bokens folk, kristne og jøder (og en ikke identifisert tredje gruppe) ble tilkjent en spesiell status, som ‘beskyttede’ – dhimmier. Bekyttet mot hvem? Som vi skal se, er det en beskyttelse mot muslimene selv. Dette er ikke ulikt mafiaens ordning med beskyttelsespenger – og jeg antar da også at begge systemene har samme opprinnelse.

Det er umulig å forstå dhimma uten å ha forstått jihads rolle i islam. Det er kjent at islam har 5 søyler som enhver muslim må utføre (bønn, faste osv.). Det som ikke sies for ofte, er at det er en sjette plikt, som er den viktigste av dem alle, en som alle troende må utføre: Og det er jihad. Det har blitt oversatt som hellig krig eller kamp, noe som nokså bra gjengir meninga. Her en dokumentasjon av uttrykkets doktrinære betydning. Dette er selvsagt altfor rudimentært. Om en skal få en viss oversikt over også den historisk-praktiske sida av jihad, er dette et bedre, men noe lengre alternativ.

Det er for å unngå å måtte utføre denne plikten – det vil si utrydde all vantro – i hærtatte områder at dhimmi-instituttet ble opprettet: det er ikke nødvendig å drepe eller ta alle bokens folk som slaver: De kan få gå om de betaler mer skatt enn muslimer og godtar at de er et underordnet folk (i våre dager vil vi si ikke har ordinære menneskerettigheter). Det er med rette at dette er kalt religiøs apartheid.

De som ikke var kristne eller jøder, skulle derimot enten tas som slaver eller drepes. Det gjorde at det første møtet med buddhistene og hinduene ble uhyre mer blodig enn det som skjedde lenger vest.

Det er vanskelig å få overblikk over hva dhimmistatus innebærer etter en slik kort tekst. Derfor er denne referansen langt bedre, da det også er mulig å få et innsyn i ordningens historie.

Jeg gjentar: Dhimmistatus innebærer at disse ‘vantro’ har status som underordnet, men beskyttet. Beskyttelsen innebærer altså at de er beskyttet fra sine erobreres fullstendige vilkårlighet!

Dette hadde den paradoksale konsekvens at etter at ottomanerne fjernet forordningene om at disse gruppene hadde dhimmistatus (etter press fra vestmaktene som mente at alle mennesker måtte ha like rettigheter) i 1856, så ble det (også) forstått av muslimer som at disse gruppene ikke lenger hadde krav på beskyttelse.

Folkemordet på grekerne, armenerne og assyrerne

Dermed var det åpnet for en rekke pogromer og etter hvert direkte folkemord på grekere, armenere og assyrere. Disse folkene – som utgjorde titalls millioner innafor muslimsk område helt fra lenge før Muhammeds tid og til utpå 1800-tallet, er i dag stort sett eksterminert fra denne delen av jordens overflate.

Først kort om grekerne.

Så verket som kan dekke det meste av annen litteratur: The Thirty-Year Genocide.

Jeg håper det er mulig å ta inn over seg det faktum at det i dag ikke er grekere igjen i Konstantinopel/ Bysants, ei heller i resten av Midtøsten – alt blant hellenismens arnesteder.

Så har vi folkemordet på armenerne.

Det fins omfattende litteratur om folkemordet på armenerne spesielt, her er et forslag.

Det er skrevet lite om assyrerne, men folkemordet på dem kalles Sayfo.

Forhåpentlig er dette nok til å overbevise om at det skjedde et veritabelt folkemord på de kristne minoritetene i det som var ottomansk område etter 1856. Grekerne og armenerne – etterkommerne av de som overlevde – har trengt seg sammen på mye mindre områder som nå kalles henholdsvis Hellas og Armenia. Og områdene de bor i er ikke trygge: Stikkord Kypros og Nagorno-Karabakh. Assyrerne er verre stilt enn noen andre (bortsett fra jezidiene), fordi de ikke har noen egen stat. Angrepene mot dem har fortsatt til våre dager – og det er ingenlunde bare IS som har stått for pogromer og det som verre er.

Konsekvensen er at en majoritet nå har flyktet til vesten. Vi har derfor fått den paradoksale situasjon at Södertälje i Sverige nærmest har blitt et assyrisk område – det er mest hit assyrere nå søker for fellesskap. Følgen av det hele er at muslimske land i hele dette området er i ferd med å bli tømt for kristne. Det er så påtakelig at det har et navn: ‘Exodus’.

Skjebnen til disse andre dhimmigruppene (søndagsfolket) samt det faktum at også ‘lørdagsfolket’ (jødene) er fordrevet fra (nesten) alle områder i dar al islam er noen av de grunnleggende byggesteinene for en god forståelse av konfliktflatene i Midtøsten.

Det var kunnskapen om dette folkemordet som førte til at jeg innså at Israel må eksistere som egen stat: At jødene – ikke fordi de er jøder, men fordi de ikke er muslimer – har et legitimt sikkerhetsbehov i en omverden bestående av muslimer.

Jødiske og arabiske flyktninger

Men hva så med jødenes konkrete skjebne oppi dette folkemordet på kristne? De hadde fordelen av å være få og små – de unngikk det verste. Men de unngikk det ikke. Les også boken Fordrivelsen [som er utgitt av MIFF på norsk].

Her er et foredrag fra forfatteren Lyn Julius. Denne boka og foredraget dokumenterer også den massive jødiske flukten fra muslimske områder – også før opprettelsen av staten Israel:

Dermed er vi over på neste emne – flyktningene. Selvsagt er situasjonen til arabiske flyktningene forferdelig. Men – de er nå opptil femte generasjons flyktninger: Hvorfor er de ikke integrert der de er? For det flyktet faktisk omtrent like mange jødiske fra muslimske land til Israel eller vesten som det var arabiske flyktninger fra israelsk område. 650 000 av 850 000 dro til Israel. Bortsett fra i Marokko, tror jeg ikke det er igjen et eneste jødisk samfunn i hele Menapta-regionen. Bare rester.

Over tid har israelerne klart å integrere disse flyktningene i sitt samfunn. Her en noe kortere oversikt over disse hendelsene.

Hvorfor skjer ikke den samme integreringa av de arabiske flyktningene? Tenk om vi skulle holdt asylsøkere i flyktningmottak i mange generasjoner?!

Palestinernes klankultur

Svaret er at de arabiske samfunnene er klanssamfunn, ikke borgerlige samfunn der den like rett gjelder i sivilsamfunnet. Derfor nytter det ikke å komme som arabisk enkeltindivid til et annet arabisk område og bli integrert. Om det skulle skje en migrasjon, må hele klanen vandre. Og det godtar selvsagt ikke de klanene som allerede fins der. For eksempel er hele den merkelige statsdannelsen Qatar, som vi fikk et lite innblikk i under fotball-VM basert på at klanene i området er kollektive eiere av landområdet (og staten) – og disse klanene har ingen grunn til å slippe til andre klaner i sitt område. Derfor har vi da paradokset at 88% av Qatars innbyggere er migranter/ gjestearbeidere, men få eller ingen av dem fra palestinske områder.

Det er viktig å ta inn over seg at den like rett (og dermed menneskerettighetene, som er en særskilt formulering av den like rett) ikke eksisterer i land der retten er basert på sharia. Dette faktum er en god del av årsaken til de langvarige feidene som også eksisterte i sagatida (les for eksempel Njålssagaen). Hele området er delt opp i diverse klanssamfunn, med en sammenhengende klanskultur som fører til at området nettopp ikke henger sammen. Men detaljene i det får utstå denne gang…

Om Palestina: Det er flere klaner – og forskjellige som dominerer på Vestbredden og i Gaza. Selvstyremyndigheten har implodert og mye foregår nå også der i klansregi. Her et viktig poeng: Klaner og klanssamfunn motvirker dannelsen av den like rett og et rettsområde. Dermed oppstår det aldri et sivilsamfunn basert på en slik tilnærming i slike områder. Mens det er en grunnstein i nasjonsbygging – den like rett gjør at man kan samarbeide over klansgrenser. Og hva viktigere er – ikke gi dem plass.

Så har vi en annen faktor: Religionen – her som fellesskapsfaktor. Det er ingen tvil om at religioner kan ha denne funksjonen, noe blant annet islam har: Det er en ‘billig’ måte å skape fellesskap utover klansgrenser.

Slik oppsto umma – fellesskapet av alle muslimer, forstått som en utvidelse av familien. Det er derfor muslimer omtaler hverandre som ‘brødre’ selv om de er fra forskjellige verdensdeler. Problemet med ‘umma’ er tosidig. For det første er det bare en paraply over klanene og klanssamfunnet. Derfor fungerer felleskapet bare delvis, noe som medfører at konfliktnivået er høyt innafor umma, da klanene jo fortsatt er der. Og mellom dem gjelder fortsatt øye for øye, tann for tann.

En annen og viktigere side ved umma-ideologien er at den i alle områder der islam har slått rot utkonkurrerer nasjonsbygginga: Det er jo ikke skiller mellom muslimbrødre. Derfor har det aldri oppstått nasjonalstater i muslimske områder bygd på framveksten av nasjoner. Selv ikke tyrkerne klarte det, for kurderne ble igjen – de var (og er) jo muslimer.

De statene som fins i muslimske områder er derfor ikke nasjonalstater, det er rester av kolonitiden og dynastier basert på klansvesenet. Siden disse områdene ikke evnet å bygge stabile territorielle stater før de ble kolonisert, ble det opp til kolonimaktene å trekke grenser mellom dem (og bygge opp rudimentære statsapparater). Dette overtok muslimene da det ble slutt på kolonitida. Siden basis i samfunnene fortsatt var klansveldet, har det aldri oppstått nasjoner i disse områdene. Det har rett nok vært tilløp til det, men både ideologien om det muslimske fellesskapet og klanenes eksistens har effektivt motvirket slike tilløp. Derfor eksisterer det ikke muslimske samfunn som nasjoner – det eksisterer bare stater her og der.

Konklusjonen er at det er helt ok at det er et skille mellom Gaza og Vestbredden – for palestinerne er ingen nasjon. Både klanene og islam forhindrer at noe slikt kan oppstå. Grunnen til at det ikke eksisterer noen palestinsk stat er at de som vi omtaler som palestinere ikke har forutsetninger for å komme sammen i en slik statsdannelse.

Grunnen til at de fortsatt eksisterer – dvs at betegnelsen fins – er islam: Muslimer er fra første gang Muhammed hærtok et jødisk samfunn (Khaybar) sosialisert inn i en forståelse av at de er overlegne jøder (og kristne). Disse fikk derfor en dhimmistatus, som er intet annet enn religiøs apartheid. Slik gikk århundrene og ble til over et millenium.

Så kom sjokket – de underlegne beseiret dem. Først de kristne, så jødene. Dette kan den muslimske verden ikke forsone seg med, og vesten og Israel ble de store fiendene (den store satan). Nederlaget kan ikke aksepteres. Derfor eksisterer palestinerne (det har aldri eksistert en stat ved navn Palestina). De er der fordi muslimene aldri vil godta nederlaget. De er bedre enn de vantro.

Det er altså ikke jeg enig med dem i – i mangt er mine skriverier et forsøk på å forsvare den like rett. Det er også et forsvar for det borgerlige samfunn og kapitalismen mot samfunnsformer som ikke har kommet dit – som klanssamfunn. Israel er et slikt borgerlig samfunn, naboområdene er klanssamfunn. Det er i mine øyne reaksjonært å støtte klanssamfunn – da de forhindrer at menneskene som bor der får ta del i den utviklinga som historien har vist at borgerlige samfunn får. Og jeg er fascinert over hvordan folk som oppfatter seg som sosialister/ venstresida overser dette.

Det får holde – jeg mistenker at jeg har klart å komme med noen argumenter for at jødene i Midt-Østen har et særskilt sikkerhetsbehov, og at dette ikke er mulig å oppnå i en ikke-jødisk statsdannelse. Og ergo at det ikke er grunn til å gå inn for boikott av Israel slik LO nå går inn for.

Nå har jeg noen motspørsmål:

1: Er du enig eller uenig i at islam doktrinært er antisemittisk/anti-jødisk?

2. Er du enig eller uenig i at dhimmi-institusjonen i sharia er en form for religiøs apartheid?

3. Er du enig eller uenig i at grekere, armenere og assyrere ble utsatt for folkemord?

4. Om du er enig, er du da også enig i at det faktumet disse folkemordene representerer, har betydning for vurderinga av jødenes behov for sikkerhet i en egen stat? Har de et særskilt behov?

5. Er du enig i at Muhammeds praksis slik den kommer fram i hans biografi, har betydning for muslimers handlemåte i dag, fordi de har en doktrine om at han er et eksempel til etterfølgelse? At eksegese er en forutsetning for å forstå forskjellige former for muslimsk praksis i dag?

6. Er du enig i at den jødisk-muslimske konflikten har sitt historiske startpunkt i Medina i årene rett etter 622?

7. Er du enig i at jihad doktrinært er å anse som en plikt for muslimer?

8. Er du enig i at situasjonen for jødiske og arabiske flyktninger fra de respektive områder de i dag bebor i utgangspunktet var sammenlignbare?

9. Hva mener du om at de omkringliggende arabiske statene/ klanene ikke arbeider for å integrere de arabiske flyktningene fra denne konflikten?

10. Er det feil eller korrekt av oss å arbeide for en samfunnsmessig utvikling som innebærer at det oppstår en borgerlig statsdannelse på bekostning av klanssamfunn?

11. Hvem støtter du organisatorisk: Hamas? Selvstyremyndigheten? Hva mener du om charteret til Hamas? Er du enig i at israelerne i dag er en nasjon, og at det er mulig å skille, men ikke atskille det jødiske og det israelske?

12. Hva mener du er alternativet til dagens israelske stat?

13. Og filosofisk – om man støtter anti-semittisme, er man da antisemitt selv?

 


Israel er under angrep fra Iran – vis din støtte nå!

  1. Bli medlem (fra kr. 4 per uke)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel. Vipps 39881
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart