Klikk her for å bli medlem nå!

Kom til Nordic Israel Congress 10.-12. mai som fortsetter i stor fellesmarkering mot Israelhatet 12. mai.

Neste Holocaust blir helt annerledes

Det var som kjent nazistene som industrialiserte massemord. Men til tross for industrialiseringen hadde gjerningsmennene individuell kontakt med ofrene sine. De avhumaniserte dem over måneder med rystende fornedrelse, før de utførte selve drepingen. Men likevel hadde de hele tiden øye- og ørekontakt med ofrene sine, av og til endog kroppskontakt.
  • Artikkelen er skrevet av den israelske historieprofessoren Benny Morris. Avisen Dagen oversatte artikkelen til norsk og publiserte den 13. januar 2007.

Sammen med sine ikke-tyske hjelpere måtte tyskerne jage menn, kvinner og barn ut av husene deres, pågripe dem, slepe dem ut, banke dem opp bortover gatene, meie dem ned i nærliggende skogholt eller skyve og tettpakke dem om bord i ku-vogner og frakte dem til leirene der ”Arbeit marcht frei”. Der måtte de skille de arbeidsføre fra de ubrukelige, narre de sistnevnte inn i ”dusj”-haller, sende inn gassen, løfte de døde ut igjen og klargjøre ”dusjene” til neste gruppe.

Neste holocaust vil bli helt annerledes. En lys morgen om fem eller ti års tid, kansje midt under en regional krise, kanskje helt ut av det blå, en dag eller ett år eller fem år etter at Iran har fullført atombomben sin, sitter mullaene i Qom samlet i hemmelig møte under ett portrett av ståløynene til ayatolla Khomeini. Der gir de president Ahmadinejad (som da sitter i sin andre eller tredje periode som Irans president) grønt lys.

Ordrene går ut og Shihab III og IV-rakettene vil ta av med kurs for Tel-Aviv, Beersheba, Haifa og Jerusalem, og sannsynligvis mot noen militære målområder, inkludert et halvt dusin eller så med angivelige israelske atomrakettbaser. Noen Shihab-raketter vil ha atombomber i nesen, kanskje til og med flere atomstridshoder. Andre vil være narreraketter, bare fyllt med biologiske eller kjemiske agenter, eller gamle aviser, for å forvirre de israelske anti-rakett-batteriene og sivil-forsvaret.

Mot et langstrakt og lite land som Israel vil det antakelig være nok med bare fire eller fem treff. Så er Israel utslettet. En million israelere eller mer i Tel Aviv, Haifa og Jerusalem og omegn vil dø øyeblikkelig. Millioner vil være alvorlig strålingsskadet. Israel har omtrent syv millioner innbyggere. Ingen iraner vil se eller berøre en eneste israeler. Det hele vil bli utført på et fullstendig upersonlig plan.

Noen av de døde kommer nødvendigvis til å være arabere. Israel har 1.3 millioner arabiske innbyggere. I tillegg bor 3,5 millioner arabere i de halvokkuperte områdene på Vestbredden og på Gazastripen. Både Jerusalem Tel-Aviv/Jaffa og Haifa har store arabiske minoriteter. Og like utenfor Jerusalem er det store arabiske befolkningskonsentrasjoner (Ramalla-Al Bire, Bir Zeit og Betlehem). Slik er det også ved Haifa. Også her vil mange dø straks, eller etter hvert.

Det er tvilsomt om et slikt massedrap av muslimske brødre og søstre vil uroe Ahmadinejad og mullaene. Iranerne liker ikke araberne noe særlig, spesielt sunniarabere. De har vært i krig med dem i hundrevis av år. Og de nærer en spesiell forakt for (sunni) palestinerne, som til tross for et opprinnelig overtak over jødene på 10 mot 1, aldri greide å hindre jødene i å opprette den jødiske staten eller ta over makten i hele Palestina.

Dessuten, det iranske lederskapet ser ødeleggelse av Israel som en overordnet guddommelig befaling, og et forvarsel på Gjenkomstens Dag. Og muslimene de ofrer underveis, sees på som martyrer for en edel sak. Uansett kommer palestinaaraberne til å overleve fordi det er så mange av dem som bor adspredt rundt på kloden. Det samme vil Storarabia, som de utgjør en del av. Å bli kvitt den jødiske staten er så avgjort viktig for araberne – etter Irans oppfatning – at de må være villig til å ofre litt. På det kosmiske regnearket vil det være kostnaden verdt.

Ett spørsmål vil nok ikke desto mindre bli reist i de iranske rådslagningene: Hva med Jerusalem? Byen rommer tross alt islams tredje helligste helligdommer (etter Mekka og Medina), nemlig Al Aksa moskeen og Omar moskeen. Men Ali Khamenei – den øverste åndelige lederen – og Ahmadinejad kommer antagelig til å svare omtrent slik som de svarer på det mer omfattende spørsmålet om ødeleggelse og bestråling av Palestina for øvrig: Byen vil, sammen med landet rundt den, ved Allahs nåde komme seg igjen om 20 til 50 år. Da vil den bli gjenopprettet for islam (og araberne). Og den mer dyptgripende rdioaktive forurensningen vil da være utslettet.

Skal man dømme etter Ahmadinejads konstante omtale av Palestina, behovet for å utslette Israel og fornektelsen av Holocaust, må han være en bestt mann. Besettelsen deler han med mullaene. Alle er oppdradd i Khomeinis lære. Han var en frodig antisemitt som tordnet mot ”den lille Satan”. Kan vi dømme etter Ahmadiejads organisering av Holocaust karikatur konkurransen og den nylig avholdte Holocaust fornektelses-konferansen må den iranske presidentens hat være dypt (og naturligvis skamløst).

Han er villig til å gamble Irans fremtid og kanskje hele Midtøstens fremtid i bytte for Israels utslettelse. Det kan ikke være tvil om at han tror Allah på en eller annen måte vil beskytte Iran mot en israelsk atom-gjengjeldelse eller et amerikansk motangrep. Men ser vi bort fra Allah, kan det også godt tenkes han tror at rakettene hans vil pulverisere den jødiske staten så sterkt, slå dens lederskap og landbaserte atomraketter ut, og demoralisere og forvirre de atomvåpen-bærende ubåtkommandoene så sterkt at de ikke greier å svare. Og siden han nærer så bunnløst dyp forakt for de skjelvende vestlige knærne, er det altså lite sannsynlig at han vil ta på alvor faren for atom-gjengjeldelse fra USA.

Eller kanskje tar han muligheten for gjengjeldelsesangrep med i regnestykket. Men av (for oss irrasjonelle) grunner er han simpelthen villig til å betale prisen. Omtrent slik som mentoren hans sa det i en tale i Qom i 1980: ”Vi tilber ikke Iran, vi tilber Allah…Derfor sier jeg: La dette landet [Iran] brenne. Jeg sier: La det gå opp i røyk, når det medfører at islam vokser frem som seierrik og triumferende…”.

For slike tilbedere av en dødskult er selv det å ofre hele sitt hjemland en akseptabel pris, hvis det bare kan føre til Israels utslettelse.

– – –

Israels viseforsvarsminister Efraim Sneh har antydet at Iran ikke en gang trenger å bruke Bomben for å utslette Israel. Atomvæpning av Iran vil simpelthen – i seg selv – virke så avskrekkende, overveldende og deprimerende for israelere flest at de mister alt mot og begynner å utvandre og flykte. Og mulige investorer og nye immigranter vil holde seg langt unna den dødsdømte jødestaten. Alt i alt vil slike ting utløse Israels ødeleggelse.

Men for min del tror jeg at Ahmadinejad og støttespillerne hans er for utålmodige til å vente på en slik langtrukken oppløsningsprosess. De vil ha Israel fjernet fra kartet straks, her og nå, mens de selv ennå lever. De kommer ikke til å overlate noe til historiens fremtidige usikkerhet.

På samme måte som Første Holocaust vil Holocaust Nummer To ha blitt forberedt av årtiers bearbeidelse av hjerter og tanker, utført av iranske og arabiske ledere, vestlige intellektuelle, og medier av alle slag. Forskjellige budskap vil ha gått ut til forskjellige målgrupper. Men alle vil, objektivt sett, tjene samme mål: Demoniseringen av Israel. Muslimer verden over vil bli fortalt: ”Sionistene/jødene er ondskapens inkarnasjon” og ”Israel må ødelegges”.

Vestens folk vil få en mer subtilt instruks: ”Israel er en rasistisk undertrykkelsesstat” og ”Israel er i multikulturalismens tidsalder en overflødig anakronisme”. Flere generasjoner muslimer og minst en generasjon i Vesten er allerede blitt opplært i slike katekismer.

– – –

Oppladningsfasen til Neste Holocaust (som for øvrig tilfeldigvis må antas å kreve omtrent like mange menneskeliv som Første Holocaust) har inkludert et internasjonalt samfunn som er blitt fragmentert og drevet av forskjellige selvopptatte begjærstyper: Russland og Kina bestt av muslimske markeder, Frankrike av arabisk olje og USA drevet inn i dyp isolasjonisme etter katastrofen i Irak. Således overlates Iran til fritt å kunne fullbyrde atombombeplanene sine. Og Israel og Iran overlates til å holde oppgjør med hverandre – alene.

Men et Israel som til syvende og sist står alene, vil være ute av stand til å mestre oppgaven, omtrent som en kanin som er fanget i lyskasterne til en bil i full fart. I fjor sommer – ledet av en ”parti-snok” av en statsminister og en skarve fagforeningspamp av en forsvarsminister som mønstret en hær som kun var trent for å slå ned inkompetente og lettvæpnede palestinske bandemedlemmer i selvstyreområdene, og som var overbekymret for både selv å bli påført og påføre andre skader – mislyktes Israel i en 34-dager lang minikrig mot en liten Iran-støttet geriljahær av libanesiske fundamentalister (riktignok høyt motivert, veltrenet og godt væpnet). Den minikrigen demoraliserte fullstendig det israelske politiske og militære lederskapet.

Etter dette har statsrådene og generalene – i likhet med sine vestlige kollegaer – sett nedtrykt og apatiske på fra sidelinjen mens Hizbollas beskyttere har bevæpnet seg med dommedags-våpen. Perverst nok kan Israels ledere endog ha vært glade for at Vestens ledere presset dem til å vise tilbakeholdenhet. Sannsynligvis ønsket de inderlig å tro på de vestlige forsikringene om at noen – på en eller annen måte – kanskje FN, kanskje G-7, ville rake de radioaktive kastanjene ut av ilden. Det fins til og med dem som er falt for den bisarre forestillingen om at et regimeskifte i Teheran kunne drives frem av en sekulær middelklasse og stanse de gale mullaene.

Ikke desto mindre – poenget er at det iranske programmet byr på en uendelig kompleks utfordring for et land med Israels begrensede konvensjonelle militærressurser. Iran har tatt lærdom av IAF’s vellykkede ødleggelse av Osirak-reaktoren i Irak (1981) og duplisert og spredt fasilitetene sine, samt gravd dem dypt ned under bakken. (Dessuten er de iranske målområdene omtrent dobbelt så langt borte fra Israel som Bagdad.) Å ta ut de kjente iranske fasilitetene med konvensjonelle våpen ville kreve en luftvåpen-styrke på USA’s størrelse som ville måtte arbeide døgnet rundt i mer enn en måned.

I beste fall kunne Israels flyvåpen, kommandosoldater og marine gjøre seg håp om å ramme noen av komponentene i det iranske prosjektet. Men til syvende og sist ville det likevel være tilnærmet in takt – og iranerne ville være desto mer fast bestemt på (om det er mulig) å fyllbyrde ”Bomben” så raskt som overhode mulig. Et slikt Israelsk angrep ville også utvilsomt øyeblikkelig ført til en verdensomfattende islamistisk terrorkampanje mot Israel (og kanskje alle Israels vestlige allierte), i tillegg til – naturligvis – en verdensomfattende fordømmelse. Regissert av Ahmadinejad ville alle proklamert at det iranske programmet tok sikte på fredelige formål. I beste fall ville et konvensjonelt israelsk angrep kunne utsette iranernes prosjekt ett å eller to.

I korte trekk: Det inkompetente lederskapet i Jerusalem vil derfor snart stå overfor et dommedags-scenario. Det vil skje enten etter iverksettelsen av sin marginalt effektive konvensjonelle offensiv, eller etter – i stedenfor- å ha iverksatt et forkjøpsangrep med atomvåpen mot det iranske atomprogrammet. Noen av dette programmets komponenter befinner seg i eller ved storbyer.Ville de israelske politikerne ha mave til noe slikt? Ville den besluttsomme viljen til å redde Israel rekke helt til forkjøps-dreping av millioner av iranere og – i praksis – til å utslette Iran fullstendig?

Dette dilemmaet ble for lang tid tilbake definert av en klok israelsk general. Han sa: Israels atomvåpen er ubrukelige. De kan bare brukes ”for tidlig” eller ”for sent”. Det ville aldri komme noe ”riktig tidspunkt”. Å bruke det ”for tidlig” vil si før Iran har skaffet seg tilsvarende våpen. Det vil kaste Israel inn i rollen som internasjonal paria, et mål for universelle muslimske angrep, uten en eneste venn i verden. ”For sent” betyr å bruke atomvåpen etter at iranerne har angrepet. Hva slags formål skulle det tjene?

Så israelske ledere vil nok derfor bite tennene sammen og håpe at tingene på en eller annen måte vil vende seg til det bedre. Kanskje iranenrne, etter å ha skaffet seg ”Bomben” vil begynne å oppføre seg rasjonellt?

Men iranerne er imidlertid dreven av en høyere logikk. De kommer til å sende av gårde rakettene sine. Og som ved Første Holocaust kommer det internasjonale samfunnet ikke til å foreta seg noe som helst.For Israel vil alt være over på noen få minutter. Ikke som i 1940-årene da verden hadde fem lange år på seg til å vri på hendene og gjøre ingenting. Etter Shihabenes fall kommer verden til å sende redningsskip og medisinsk hjelp til de lettere forkullede. Men Iran kommer man ikke til å atom-bombe. For hva skulle det tjene til? Et amerikansk atom-gjensvar ville for lang tid fremmedgjøre hele den muslimske verden, samt gjøre dypere og mer universelt det pågående sammenstøtet av sivilisasjoner. Og naturligvis: Det ville ikke gjenopprette Israel. (Kan man gjenopplive dødsofrene til en seriemorder ved å henge ham?)

Så hva skulle poenget med det være?

Således vil altså Det Andre Holocaust bli annerledes på den måten at Ahmadinejad ikke ville kunne se og røre ved dem som han ønsker skal dø. (Man kan saktens spekulere på om ikke det vil gjøre ham en smule skuffet. For i årene han tjenestegjorde i de iranske dødsskvadronene i Europa, har han kunnet øve seg opp til en viss smak for blod.) Det kommer avgjort ikke til å bli scener av det slaget som Daniel Mendelshon siterer i sin siste bok: ”De vi mistet. Letingen etter seks utav seks millioner”. Der beskrives den andre ”Nazi-Action” i Bolechow i polen – september 1942:

”En fyktelig episode utspant seg med fru Grynberg. Ukrainerne og tyskerne som hadde brutt seg inn i huset hennes, kom på henne akkurat da hun var i ferd med å føde …<sensurert> …

I neste Holocaust blir det ingen slike hjerteskjærende scener, ingen gjerningsmenn eller offer innsmurt med blod. Skjønt skal man dømme ut fra bildene fra Hiroshima og Nagasaki, kan de fysiske virkningene etter atomeksplosjoner bli temmelig ubehagelige.

Ikke desto mindre, et Holocaust vil det bli.

 


Kan du hjelpe på én eller flere måter?

  1. Bli medlem (fyll ut skjemaet under)
  2. Gi en gave til MIFFs informasjonsarbeid for Israel.
  3. Bestill MIFFs bøker – passer veldig godt som gave både til Israel-venner og folk som er kritiske til Israel.
  4. Bestill flyers med israelernes beste argumenter til utdeling.

Denne artikkelen kan du lese gratis på grunn av over 13.000 MIFF-medlemmer og andre frivillige givere. Men vi trenger støtte fra mange flere nå!

Gi gave her eller Vipps 39881

Bli medlem ved å fylle ut skjemaet under og trykk «send»!

Gi en gave til MIFFs arbeid for Israels sak

Med noen få klikk kan du gi med mobilen din.

0

Your Cart