Ved valget i 2003 hadde Likud en formiddabel fremgang med Ariel Sharon som statministerkandidat – fra 19 til 38 mandater. Sharon forklarte dette med sin pragmatisme, sin villighet til å gjøre "smertefulle kompromiss" i solid allianse med Bush-administrasjonen. Benjamin Netanyahu, på sin side, insisterte på det motsatte. Velgerne hadde støttet Likud på grunn av partiets tradisjonelle motstand mot en palestinsk statsdannelse, hevdet han. Slik oppsummerer Jerusalem Posts sjefsredaktør David Horovitz de to motstridende synspunktene, og konkluderer: – Valgresultatet i 2006 rettferdiggjør Sharon. Han brøt ikke bare med Likud. Han ødela Likud. Samtidig er valgresultatet et bitende avvisning av Netanyahu – både som politiker og hans ideologi. Til tross for Netanyahus advarsler, har velgerne forsvunnet til Kadima, til Israel Beiteinu, Pensjonistpartiet – ja til og med til Arbeiderpartiet. – Det sier mye at Likud-velgerne ikke gikk til NU-NRP-alliansen i særlig grad. Høyresiden med Likud og NU-NRP har bare fått en av seks mandater i Knesset, påpeker Horovitz. Selv om Kadima har gjort det langt dårligere enn de sannsynligvis ville gjort med Ariel Sharon som leder, kan Ehud Olmert fritt velge i mange partier som er interessert i å være med i hans koalisjon, skriver Horovitz.