Det følgende bygger mest på en artikkel av sjefredaktøren i Jerusalem Post, David Horovitz den 26. mars 2010, en artikkel av Avi Trengo på ynetnews.com (Yedioth Aharonot) 31. mars 2010 og en artikkel av Barry Rubin på jpost.com (Jerusalem Post) 26. mars 2010.
Fredsplan
I februar 2002 la en kjent, jødisk reporter i New York Times, Thomas Friedman, fram et fredsinitiativ mellom Israel og araberne. Det gikk ut på at Israel skulle trekke seg tilbake til grensene (som egentlig bare var våpenhvilelinjer) fra før seksdagerskrigen i 1967. I bytte skulle palestinerne og de arabiske land anerkjenne at Israel har rett til å eksistere.
18. februar 2002, noen få dager etterpå, la kongen i Saudi-Arabia fram en ”saudisk fredsplan”. Det meste lignet sterkt på Friedmans plan. Men det var en forskjell: Saudiene hadde tilføyd at de palestinerne som flyktet fra Israel i 1948, skal ha en ”rett til å vende tilbake” som ingen andre flyktninger fra den tiden har. Dersom forslaget får gjennomslag, vil Israel få arabisk flertall i løpet av få år. Med andre ord: Det er det samme som å si at Israel skal avskaffes.
Dette forslaget ble godtatt av alle de arabiske landene, og er arabernes ”tilbud” til Israel. Israel har avvist tilbudet. Det viser at araberne fremdeles ikke har godtatt at jødene har rett til å ha et ørlite område hvor de kan bo i frihet og verdighet.
Ønsker Abbas ekte fred?
Horovitz skriver at kjernen i uenigheten mellom Israel og USA er dette: USA mener at palestinernes leder Mahmoud Abbas er villig til å godta en ekte fred, og at det er bare Israel som hindrer at denne freden blir inngått. Israel mener at Abbas ikke har gitt opp ”rett til å vende tilbake”, og det er et stort spørsmål om han egentlig har gitt opp terror som et våpen mot Israel hvis han føler at han kan oppnå noe med det.
Kan Abbas gjennomføre en fred?
Men selv om USA mot alle fakta skulle ha rett i at Abbas virkelig ønsker en ekte fred, kommer neste spørsmål: Kan han gjennomføre den?
Den israelske regjeringen og mange andre mener nei. En av dem er Khaled Abu Toameh. Han er israelsk araber, muslim og mangeåring solid reporter, blant annet i Jerusalem Post. I artikkelen Foretrekker Israel framfor Kairo, Gaza og Ramallah har vi gjengitt en del av det han sa til britiske parlamentarikere i desember 2009. Det er ikke skjedd noe siden som tyder på en endret situasjon. Han sier at Abbas snaut nok har noen makt i Ramallah sentrum, hvor han bor og arbeider, og langt mindre på resten av Vestbredden. Hvis Israel trekker seg ut av Vestbredden, vil Abbas bli avsatt av sine egne, og Hamas vil overta også på Vestbredden i løpet av kort tid.
Hamas styrer allerede i Gaza. De vil i hvert fall ikke anerkjenne Israel.
Insisterer på falsk virkelighet
Men USA insisterer på at Abbas har kontroll og at han og hans folk virkelig ønsker og er i stand til å gjennomføre en ekte fred med Israel.
Et eksempel på Obama-administrasjonens forhold til virkeligheten kom på AIPAC-konferansen i mars 2010. AIPAC er en amerikansk organisasjon som taler Israels sak i det amerikanske samfunnet. Blant de tilstedeværende på konferansen var USAs utenriksminister Hillary Clinton. Hun holdt tale til forsamlingen. Der fordømte hun blant annet Hamas for å ha endret navn på en plass i Ramallah til Dalal Mughrabi-plassen, og roste Abbas. Dalal Mughrabi var en kvinnelig terrorist som i 1978 var ansvarlig for at 37 israelere ble drept i en terror-handling.
Men det er grundig dokumentert (blant annet av Palestinian Media Watch og Itamar Marcus, som vi har hatt på besøk i Norge også) at den ”moderate” president Abbas og hans palestinske styre har vært vel så aktiv i denne saken som Hamas (som riktignok styrer den kommunen hvor plassen ligger). Abbas selv har, de siste månedene, i klartekst rost og feiret denne terroristen, og åpent støttet navne-endringen av plassen.
Skremmende
Det er skremmende for israelerne at amerikanerne bygger sin politikk på en forfalsket virkelighet. De insisterer på at Abbas vil ha fred, selv om Israel vet at det ikke stemmer. De insisterer på at Abbas ikke lenger støtter terror, selv om Israel vet at det ikke stemmer. De insisterer på at den fredsløsningen de arbeider for, vil føre til et sterkt og trygt Israel – selv om det ser helt annerledes ut for Israel.
Og at toppfolk i USA insisterer på falsk informasjon selv i så enkle og lett kontrollerbare fakta som i navnet på en plass (se like foran), er skremmende.
Hva er det som skjer?
Det er vel ingen utenfor en meget snever krets rundt toppledelsen i ulike land som vet hva som egentlig skjer. Barry Rubin spekulerer på om Obama lar Israel betale for at arabiske og andre muslimske land skal støtte USA i Irak og Afghanistan. Kanskje er også Iran inne i bildet?
Sikkert er det at mye i situasjonen fortoner seg som uforståelig for oss som ikke har adgang til hemmelig informasjon.
Kongressen
Mange i Israel håper at hvis det virkelig kommer til at president Obama vil tvinge Israel til å gjøre ting som setter staten i fare, vil Kongressen gripe inn. Israel har svært mange venner der.
Amerikanske krav hindrer fred
Noe som er kommet fram i en rekke av de israelske mediene vi følger med på, er at amerikanernes ensidige støtte til de palestinske kravene, motvirker den fredsprosessen som den amerikanske administrasjonen sier er hensikten med politikken.
Det som har skjedd, er at amerikanerne stiller de samme kravene til Israel som palestinerne tidligere har stilt, og til dels enda sterkere krav. Det fører til at palestinerne skjerper sine krav. For de kan jo ikke kreve mindre enn det amerikanerne krever på deres vegne. Dermed blir partene brakt lenger fra hverandre, ikke nærmere.
Ny regjering?
Mange israelere tror at Obamas hensikt er å tvinge fram en regjeringsendring i Israel, å få avsatt Netanyahu som statsminister og erstatte ham med lederen for Kadima, Tzipi Livni.
Men så langt tyder mye på at måten USA behandler Israel på, er så fiendtlig og så ekstrem at det fører til at israelerne snarere samler seg enn splittes. Antakelig skjer det også en samling blant de amerikanske jødene og blant Israels venner generelt i den amerikanske befolkningen. Og de er mange. Mange er spent på hvilke følger det vil få for valget til Kongressen høsten 2010.
