Vitnesbyrd fra løslatte gisler forteller ikke bare en historie om tortur og mishandling, men også om langvarig fysisk kollaps som følge av sult.
20 gjenlevende gisler ble løslatt 13. oktober etter 738 dager i fangenskap. Flere av gislene hadde fått minimalt med mat i løpet av tiden i fangenskap. Noen ganger mindre enn 300 kalorier om dagen, skriver Jerusalem Post.
Kroppen trenger sju til åtte ganger mer energi bare for å opprettholde normale funksjoner. I tillegg kommer energien som trengs for å forsyne kroppen med byggesteiner. Men inntaket av kalorier tilsvarte til tider bare mengden som er beregnet til et enkelt måltid til et lite barn.
Til sammenligning trenger en voksen person som ikke er spesielt fysisk aktiv rundt 2000 til 2500 kalorier om dagen bare for å opprettholde kaloribalansen.
Familiemedlemmer av løslatte gisler har fortalt at de ofte ikke fikk mer enn et kvart pitabrød om dagen til å spise, noen ganger bare en skje med ris eller en daddel. Det kunne også være dager da de ikke fikk noe å spise i det hele tatt. Kostholdet resulterte i et betydelig kaloriunderskudd.
Mange av gislene hadde vært utmagret i lang tid da de ble løslatt.
Løslatte gisler har påpekt at det ikke var mangel på mat i tunnelene de holdt fanget, men at de ble sultet med vilje. Fangevokterne hadde rikelig med mat.
Kroppen er heller ikke bare avhengig av en tilstrekkelig mengde kalorier, den trenger også en kompleks sammensetning av mat, slik at man får i seg sunt fett, proteiner, karbohydrater, mineraler og vitaminer. Når gislene ikke fikk nødvendige næringsstoffer ble resultatet at kroppen måtte bryte seg ned for å overleve.
Professor Yuval Khalad, en ekspert på menneskelig fysiologi, sier til Jerusalem Post at langvarig sult endrer kroppens biokjemi. Etter bare noen dager uten tilstrekkelig energiforsyning vil kroppen gå over i en slags «nødmodus».
Først forbrenner kroppen lagrene av karbohydrater i leveren og musklene, som er de umiddelbare tilgjengelig kildene til energi. Deretter går den over til å bruke fett og protein som energikilder. Den vanskeligste fasen er nedbrytningen av proteiner, som i hovedsak erstatter karbohydrater som kroppens mest tilgjengelige energikilde.
I en sunn og normal tilstand vil proteiner fungere som byggesteiner for kroppens systemer, produsere hormoner, enzymer, antistoffer og mer. Men i en langvarig periode med sult vil kroppen bruke proteinene til å holde hjernen og vitale organer i gang.
Dette er en tung belastning for kroppen, som blir tydelig gjennom nedbrytning av muskler, skjelett, bindevev og indre organer som hjerte og lever. Kroppen brytes rett og slett ned for å levere nok energi til å holde de aller viktigste systemene i gang.
Professor Khalad forklarer at i dette stadiet vil man oppleve en kraftig nedgang i vekt, sammen med en generell nedgang i stoffskiftet. Kroppen vil forsøke å bremse alle mulige prosesser for å spare energi: pulsen går ned, blodtrykket synker, kroppstemperaturen faller og personer vil føle seg kalde selv under varme forhold.
Vitner har forklart hvordan gislene skalv av kulde selv i oppvarmede rom.
– Samtidig er det kraftig nedgang i muskel- og beinmasse, fordi det brytes ned for å gi energi og mineraler til vitale systemer i kroppen. Faktisk begynner kroppen å fortære seg selv, forteller professoren.
Etter flere uker under slike forhold oppstår det enda større skader. Musklene er nesten fullstendig utarmet, bindevevet brytes ned og hjertet mister muskelmasse.
– Det er i dette stadiet at det er en reell livsfare. Hjertemuskelen svekkes, blodårene trekker seg sammen og risikoen for livstruende hjerterytmeforstyrrelser øker. Samtidig kollapser immunforsvaret, som er avhengig av inntak av proteiner og karbohydrater, som gjør at kroppen blir sårbare for enhver infeksjon, forklarer Khalad.
Også hjernen blir påvirket og gir en følelse av å være frakoplet virkeligheten.
– Kroppen gir hjernen begrenset med energi, hovedsaklig for å bevare vitale funksjoner. Det er derfor langvarig sult fører til et kraftig fall i humøret, depresjon og noen ganger hallusinasjoner, sier professoren.
Etter hvert som sulten blir kronisk oppstår det også alvorlige hormonelle problemer. Samtidig svekkes lever- og nyrefunksjonene, som gjør at de ikke lenger klarer å filtrere giftstoffer eller opprettholde kroppens saltbalanse. I en slik situasjon kan en person dø av selv en liten mengde saltvann eller en mild infeksjon.
Selv om gislene nå er løslatt og har tilgang på mat igjen, så betyr ikke det at skadene bare forsvinner. Det kreves en lang og kompleks prosess med rehabilitering, men også dette kan være farlig for pasientene, spesielt i den innlede fasen av behandlingen.
– Når en utsultet kropp begynner å motta mat igjen, spesielt karbohydrater, så kan man utvikle en tilstand som heter «refeeding syndrom», der gjeninnføring av kalorier kan føre til elektrolyttforstyrrelser, som igjen kan føre til hjertesvikt og utgjøre en livstruende risiko. Kroppen vet rett og slett ikke hvordan den skal håndtere mat etter en så lang periode med matmangel, sier professoren.
Flere av gislene som ble løslatt etter over to år i fangenskap hadde mistet mye kroppsvekt. Mange var bleke og hadde en ekstrem tilstand av muskelsvinn.
De vil nå trenge en langvarig medisinsk behandling, inkludert gjenoppbygging av muskler og bein, gradvis balansering av ernæringen, psykologisk behandling og tilførsel av mange vitaminer. Noen av gislene sliter fortsatt med å stå oppreist i mer enn noen få minutter. Andre lider av kroniske muskelkramper, generell svakhet og hårtap.
Ekstreme tilstander med matmangel kan føre til alt i kroppen kollapser.
– Hver celle og system blir tvunget til å bruke sine siste reserver. Når sulten varer i flere måneder eller år kan det forårsake uopprettelige skader. Derfor er det svært sannsynlig at selv etter en intensiv behandling kan noen av gislene ende opp med varige skader resten av livet, sier Khalad.
