Israel har reddet sine naboland to ganger fra Arafat: Jordan i 1970 og Libanon i 1982. I begge tilfellene hadde Arafat forsøkt å ta kontroll over og snylte på et land som grenset til Israel. Hans hensikt var å drive total krig mot oss.
Israel har stått for en fin diplomatisk prestasjon: Nå støtter både USA og EU Israel i kravet om at palestinerne må fjerne terroren straks og uten betingelser. Men blant israelerne selv, og Israels venner, finnes det noen som har vanskelig for å forstå at det ikke er mulig å fjerne det palestinske terror-apparatet uten å fjerne ham som bygde det og fortsatt har ansvaret for det. [Arafat vil nemlig at terrororganisasjonene skal være der og kunne brukes når han synes det passer.]
I 1988 skal Arafat ha anerkjent Israel og FN-resolusjon 242 [bl. a. om at Israel skal ha anerkjente og sikre grenser]. Da tok han i bruk en glimrende strategi som han har lykkes med til nylig: Han overbeviste folk i Vesten og i Israel om at han var villig til å inngå kompromisser og lage «de modiges fred» med Israel. Men samtidig bygde han opp en militær infrastruktur i Judea, Samaria og Gaza, med støtte av arabiske land og terror-organisasjoner som arbeider i dette området.
I dag forstår nesten alle [i Israel] at en morder fortsetter med å være morder. Når lederen for det palestinske styret [Arafat] snakker hyklersk om fred, høres det latterlig ut og blir avvist. Tiden er nå inne til å gjøre slutt på den kvalmende debatten om Arafats person: Er han en fredspartner eller ikke? Er han «relevant» eller ikke?
Tiden er inne for Israel til å skride til handling. Da tenker jeg ikke på tanken om «ensidig atskillelse» [at Israel trekker seg tilbake til grenser det selv definerer og overlater resten til palestinerne selv, bygger gjerde rundt det palestinske området og hindrer terror-kontakt]. Den ideen er et resultat av en rask og uansvarlig tenkning fra de samme folkene som stod bak Oslo-prosessen fra begynnelsen av og i alle årene.
Dette er hva Israel bør gjøre straks:
a) Alle terrororganisasjoner må avvæpnes. Det gjorde britene i Nord-Irland, og det gjør Vesten i Kosovo. De som ikke selv leverer inn sine våpen, må avvæpnes med makt. At alle terror-grupper er avvæpnet, må være en uomtvistelig betingelse for å holde fredssamtaler med politikere.
b) Vi må ikke skille mellom de politiske og militære fraksjonene i terror-organisasjoner. Israel må gjøre som USA har gjort i Afghanistan: De skiller ikke mellom Taliban-lederne [politiske] og hæren deres. Den «militære» Omar bin Laden og den «religiøse» Mullah Omar er begge fiender. Israel må behandle sjeik Ahmed Yassin, lederen for Hamas, som en terror-leder.
c) Israel må styrke pragmatiske, palestinske ledere som tenker mer på sitt folks velferd enn på gamle myter (om «rett til å vende tilbake»).
Slike ledere finnes. På slutten av 1980-tallet begynte daværende forsvarsminister Yitzak Rabin og utenriksminister Moshe Arens å etablere kontakter med dem. Det førte til at PLO myrdet noen av de lokale lederne som var villige til å inngå kompromisser med Israel.
I 1988 ble PLO anerkjent av den amerikanske administrasjonen. Men etter Golfkrigen [da PLO støttet Saddam Hussein], hadde PLO mistet sin legitimitet og var nær ved å bryte sammen.
Det var en gylden anledning for Israel til å styrke det lokale lederskapet på bekostning av PLO. Men arkitektene bak Oslo-prosessen trodde at et svekket PLO skulle bli en ideell forhandlingspartner. Resten er historie.
Ti år etter har Israel den samme muligheten. Vi må ikke igjen spille Arafats spill. Vi må bygge ut forbindelser og tillit med lokale ledere, folk som er fra de palestinske områdene, folk som vil glemme PLOs mytologi og forholde seg til den virkelige verden og omsider bry seg om hva som tjener deres eget folk.
Alt dette kan vi oppnå hvis vi slutter å erklære oss enig i at det bør bli en palestinsk stat i store deler av Judea, Samaria [Vestbredden] og Gaza.
Lokale ledere med lokalt selvstyre? Ja. Men en stat? Nei!
